Da er vi kommet til dagen før dagen. Begge dagene tilbringes i Sydney, men i dag starter vi i Manly. Her er det, ikke overraskende, turister i alle retninger og enda flere badende. I dag er strendene rett og slett stappfulle.
Vi går til en strand helt i enden av hovedstranden. Meget fullt – men også meget vakkert. På veien får vi høre at vi nå passerer Australias dyreste boliger. Det er visst ikke uvanlig at disse går for godt over 200 millioner kroner.
Det siste stykket ut mot stranden er skiltet med «Lizard». Det er disse øglene vi har sett tidligere, og de skuffer ikke: flere dukker opp, og det i grei størrelse. En annen ting som fanger blikket, er alle de små statuene plassert på berg og steiner langs stien. Litt mystisk, litt sjarmerende.
Her er den grå versjonen av Blue Man Group. Tror det er zinksalve.
En liten detalj som er artig: I Norge holder vi til høyre – både i trafikken og når vi passerer folk på sti og vei. Her er det selvfølgelig stikk motsatt, siden de har venstrekjøring. Det sitter ikke helt i ryggmargen ennå.
Etter noen timer med bading og soling forlater vi resten av følget og tar båten inn til Sydney.
Derfra blir det bybane opp til hotellet for de neste to døgnene. Det som møter oss, er vanskelig å beskrive. Jeg vet ikke om det er mest sjokk eller latter – burde kanskje skrevet fortvilelse – men latteren tar fullstendig overhånd.
Rommet er omtrent en halv meter større enn sengen. Og sengen er den minste jeg har sett på et hotell. Ingen vask, ingen noe som helst – og da mener jeg verken toalett, dusj eller kjøleskap. Vask, toalett og dusj finnes, ja da, men ute på gangen. Nå tenker dere sikkert at vi har booket byens billigste hotell. Det er mulig jeg har gjort det, men jeg har ikke lov til å si hva det koster. En annen måte å si det på er at dette oppholdet er dyrere enn oppholdet tidligere på Bora Bora – og det var definitivt ikke billig. Det forklarer nok latterkrampen som tok oss begge.
De neste timene gir en bedre forklaring på prisingen. Gangavstanden til operaen er rundt tre kilometer, og den går unna i greit tempo. Rundt klokken 18 er vi ved operaen og starter rekognosering: Hvor i all verden kan vi se fyrverkeriet og alt som skal skje i morgen?
Pannekake med speilegg og bacon, på fransk vis.
Da treffer realitetene. Har man billetter, starter køen klokken 06:00 i morgen tidlig. Andre steder begynner kampen om en ståplass allerede i kveld.
På bildet under ser dere broen med to flagg på toppen. Det ene er det australske. Det andre har jeg lenge lurt på – nå vet jeg det: aboriginernes flagg.
Vi går videre for å orientere oss mer, og ser at så godt som alle gater er rigget med sperringer og hinder, antakelig for å hindre at folk faller ned – eller går helt av hengslene. Statuer er pakket inn, og store forberedelser er i full gang for å unngå kaos. En politimann gir oss noen steder vi kan prøve hvis vi står opp veldig tidlig. Vi går for å sjekke dem ut og forstår raskt at her kommer det til å bli enorme folkemengder.
Siste stedet vi undersøker, er ved observatoriet på en bakketopp rett innenfor broen. Da kommer neste sjokk: Klokken er rundt 19, og stedet er allerede stappfullt. Det eneste vi lurer på, er hvordan folk har tenkt å klare natten – ingen ser ut til å ha verken varme klær eller mat for mer enn noen timer. Heldigvis spør jeg en dame om hva som egentlig foregår. De er der for å se solnedgangen. Riktignok ser vi noen telt også, så det er nok flere grunner enn bare den.
Etter all sonderingen går vi tilbake til hotellet – eller skal jeg si kvadratmeteren. Nå satser vi på en tidlig kveld og en tidlig morgen, og tar det hele derfra, helt avhengig av hvordan det går. Men forklaringen på prisingen av rommet er klar. Det blir fult!
PS. hver gang jeg sier prisen på kvadratmeteren, er det en som knekker sammen av latter, men den er ikke så lett å høre grunnet bilstøy,
