Det ble en merkelig natt, for å si det forsiktig. Det jeg kommer til å huske best er en bossbil, heftig leven og altfor lite søvn. Da klokken bikket fem, innså jeg at det bare var å gi opp forsøket på mer hvile og stå opp. Spenningen var nok litt for høy – hvor i all verden skulle vi ende opp?
Vi pakket det vi måtte ha med oss og bestilte en Uber, som fraktet oss raskt til Observatory Park. Vi hadde sett for oss kaos og fullt hus, men der tok vi feil: det var knapt 15 mennesker der. Og vi? Vi kapret den perfekte plassen – helt fremme på plenen, med utsikt mot broen og halve byen. Der var det bare én ting å gjøre: kjede seg i 18 timer, så skulle fyrverkeriet komme.
Men klokken 07:30 kom det noe annet. Vakter. Parken skulle tømmes for å gjøres «terror-sikker» og sperres helt av. Alternativet vårt var å gå tilbake til start og stille oss i en kø som så ut til å bli endeløs. Men vi var først – og dermed garantert tilbake til vår perfekte plass.
Timene gikk. Én ting manglet: mat og drikke. Klokken 09:00 ble jeg sendt ut på proviantering. «Enkelt», trodde jeg, helt til Google Maps sa: Du er fremme. Det var jeg ikke. Jeg sto midt i en park. Etter litt vandring og samme svar fra flere forbipasserende begynte jeg å ane ugler i mosen. Det viste seg at butikken lå under parken, ved en T-banestasjon. Der fikk jeg handlet – og var også innom vinbutikken for å sikre kvelden.
Tilbake i køen var det fortsatt halvannen time til innslipp. Da dukket et nytt problem opp: plakater og akter opplyste om det samme – alkohol er ikke tillat. Hva gjør man da med en flaske vin? Jeg gikk til sjefen over alle sjefer. Svaret var kontant: «Du kan gi den bort – eller drikke den her.» Valget var enkelt. Og uten bortforklaringer kan jeg bekrefte: køen går merkbart raskere med en flaske vin innabords.
Plutselig var klokken 12. Vi ble geleidet gjennom en sikkerhetskontroll som minnet mistenkelig om en flyplass – og jammen kom vi tilbake til plassen vår på plenen.
Damen med full kontroll hadde imidlertid også full kontroll på at det hadde eksistert en vinflaske i flokken. Nå skulle hun ha tomflasken. Vi forklarte at den var kastet på toalettet. Ikke godt nok. «Gå og hent den.» Så vi gjorde det – og leverte den pent tilbake. Da var alt i orden. Dette var tydeligvis kvinnen som hadde styringen på den store dagen.
Hendelsen på Bondi Beach for snart tre uker siden preget også dagen. Det var vakthold og politi overalt, og hele dagen sirklet politihelikoptre over oss.
Klokken 21 kom det første fyrverkeriet. Knall!
Da mørket falt på, dukket også flying bats opp. Ridende politi og SWAT-team marsjerte seks–sju i bredden med våpen foran seg. Samtidig gled titalls båter sakte forbi ute på vannet, pyntet med lys i alle farger – som papegøyer i formasjon. En hel kortesje, og alle båtene skiftet farge synkront. Dritkult.
Klokken 23 ble det to minutters stillhet. Hele folkemengden holdt telefonene i været med lys på, til minne om Bondi-katastrofen.
Så, etter 18 timers venting: oppvåkning. Og for en oppvåkning. Fyrverkeriet startet presis, og himmelen eksploderte. Det er vanskelig å beskrive – dette var enormt. Det forrige fyrverkeriet var veldig bra, men dette? Minst ti ganger større. Plutselig var både ventetiden og hotellprisen glemt. Dette var rett og slett magisk. For å dekke det måtte jeg bruke både Osmo kameraet og Iphonen samtidig. Alt var i 180 gr i horisonten.
Og så var det over. Overgangen var nesten like voldsom som showet: mennesker strømmet til fra alle kanter, gatene ble smekkfulle. Dette var ikke 17. mai eller Brann–kamp – vi snakker millioner av mennesker. Det var bare å holde finne frem til kvadratmeter vår. Også dette ble en opplevelse i seg selv.
Og så var det over. Overgangen var nesten like voldsom som showet: mennesker strømmet til fra alle kanter, gatene ble smekkfulle. Dette var ikke 17. mai eller Brann–kamp – vi snakker millioner av mennesker. Det var bare å holde finne frem til kvadratmeter vår. Også dette ble en opplevelse i seg selv.
Wow. For en dag. For en kveld. Et nytt kryss kan settes på bucketlista.
Godt nyttår – og Happy New Year