- Oh what a day. Det ser ut til å bli en noe… kreativ start på det nye året.
Natten gikk sånn nogenlunde. Litt søvn ble det, selv om bråket aldri helt ga seg. Rommet var så lite innbydende at vi tok en rask avgjørelse: Vi drar tidlig til flyplassen. Hva kunne vel gå galt?
Vel. Alt.
Flyplassen møtte oss med et gigantisk kaos, milliarder av passasjerer (føltes det som) og køer i alle retninger. Å finne en innsjekkingsautomat var i og for seg enkelt – den befant seg bare strategisk plassert bak køene. Altså måtte vi stå i kø for å komme til automaten som skulle gjøre køen overflødig. Logisk.
Da vi endelig fant den, kom neste nedtur: Jeg fant ikke flyet vårt. Litt tasting. Litt svetting. Og så meldingen: Flyet er kansellert. Jippi. Ny kø – denne gangen helt frem til bemannet innsjekk.
Det ble mye tid til tanker i den køen. Nå kunne absolutt alt skje. Overnatting, bil og hele opplegget for de neste dagene lå i andre enden av en flytur som plutselig ikke eksisterte.
Heldigvis dukket dagens første virkelig hyggelige menneske opp bak skranken. De andre ansatte hadde vært så stresset at vi nesten ble nervøse bare av å se på dem. Denne damen skjønte at dette måtte løses. Da jeg fortalte at vi hadde reist helt fra Norge, fikk hun ekstra motivasjon. Hun hadde nemlig bekjente som skulle til Finland, og lurte på om det var det samme som Norge. Ikke helt, sa vi – men nesten.
Resultatet? Ny flyavgang, noen timer forsinket, og attpåtil matkuponger. En klar opptur etter en solid nedtur.
Så kom neste nedtur: Jeg hadde glemt å ta ut Swiss Army-kniven fra håndbagasjen. Den forsvant raskere enn nyttårsforsetter. Men så – ny opptur! Mannen som laget wraps misforsto matkupongene totalt, og vi fikk ekstremt mye mat for pengene. Karma i praksis.
Neste tabbe kom da vi satt og ventet på flyet fra Hobart. Merkelig nok er også ankomstfly merket med gate, så vi satt pent og ventet på… ingenting. Lærerikt.
Et bilde av dagens “Happy New Year” ble tatt. Det ser ikke veldig lykkelig ut, men til gjengjeld er det skikkelig corny.
Vel fremme i Hobart startet jakten på leiebilen. Ingen skranke. Ingenting. Før vi leste det med liten skrift: “Ring oss.” Første tanke: Ikke helt enkelt når telefonen ikke virker. Men det australske SIM-kortet reddet dagen. Jippi igjen. En minibuss hentet oss og kjørte oss halvveis til byen der kontoret lå.
Der klarte jeg – helt etter planen – å gjøre standardtabben: Sette meg inn på venstresiden av bilen. Dette til tross for at jeg hadde bestemt meg veldig for å ikke gjøre det. Etter litt fomling fikk jeg koblet opp iPhonen og startet Google Maps, og turen til boligen gikk greit. På veien passerte vi to overkjørte kenguruer. Helt vanlig roadkill her nede.
Vel fremme ved huset kom dagens største overraskelse: Det er faktisk et helt hus vi disponerer de neste dagene. Kvadratmeterne fra forrige natt ville passet på badet.
Klokken var allerede blitt over ni, og matinntaket denne dagen hadde vært mer teoretisk enn reelt. På Hobart-programmet mitt hadde jeg hatt ett klart mål: Drunken Admiral. Det mest maritime stedet jeg noensinne har sett som utgir seg for å være både bar og restaurant. Fullstendig, herlig overdrevet.
Vi gikk de 2,6 kilometerne fra huset i god tro – bare for å ankomme akkurat i det kjøkkenet stengte. Presisjon på feil tidspunkt. Ingen mat å oppdrive der.
Dermed bar det de samme 2,6 kilometerne tilbake igjen, og vi endte på Burger King, som her nede heter Hungry Jack’s. Litt mat i magen, akkurat nok til å fungere, og kroppen var mer enn klar for sengen etter nok en underlig dag.
Kort oppsummert: Det lille vi har sett av Hobart så langt, ser veldig lovende ut. Det føles nesten som å være i en liten engelsk by, der alt er gjennomført i gammel stil.
På de 2,6 kilometerne ned til havnen passerte vi titalls små restauranter i alle varianter – og ikke minst flere flotte, monumentale bygninger. Dette stedet har definitivt potensial.
Det må bli litt lyst så vi kan ta flere bilder i byen