Forfatter: [email protected]

Hvordan en skoleturnering snur opp ned på det meste?
I går ble det skivebom i planene når vi måtte flykte byen vi skulle overnatte i grunnet en skoleturnering. Vi var jo likevel «happy» når overnattingen ble oppgradert med 4 stjerner og boblebad. Lite vistte vi da om at telefonen skulle ringe under frokosten.
Hei det er Trond…. god morning. I andre enden (på engelsk): vi må beklageligvis innstille flyturen dere skulle på i dag grunnet ….. service…. vind osv. (F), men om det passer:
Vi oppgrader fritt til en helikoptertur på 1 time med landing på vulkanen – er det OK?
Oppgraderingen var fra 1/2 time sjøflytur over vulkanen, så jeg tvilte meg til et ja :o)

Forskjellen var at Hobbiton stod i fare, den var først på planen i dag. Tilbake til skoleturneringen; hadde vi ikke flyttet overnatting, ville vi ikke nådd den nå oppsatte helikopterturen (fordi vi nå var nær nok til å kjøre der). JIPPI snart i luften.
I Rotorua tok vi av «fullstendig», kort sagt beina var over bakken og kom ikke ned igjen før de stod på toppen av en vulkan. Litt surt på toppen, men det merket jeg ikke. Videre gikk turen over mange termiske sjøer og en foss som kom rett ut av bergveggen.
Vannet var så klart i en av elvene vi passerte at det var mulig å se ørret svømme.

Dagens fjelltur unnagjort.

En vulkan som revnet i 1886 og kostet mange livet.

Når alt var snudd på hode, var det bare å reversere planen og dra til Hobitton etter en fin spasertur i Rotorua. Jeg oppfatter dette stedet som Maorienes hovedsete og vi fikk med oss mange historier om dyp respekt for deres skikker, som fjell som ikke kunne bestiges, sjøer som ikke kunne settes båt på osv. Får en sterk følelse av at New Zealanderne er på besøk og låner landet.

Rotorua

Fra litt småregn på formiddagen kom det store finværet og hvor trengte vi det, du gjettet riktig – der vi skulle vært på formiddagen «HOBITTON»
Landskapet må være perlen i NZ og ikke valgt tilfeldig. En tur her, selv uten Hobitton er verdt NZ turen. MEN så til Hobitton, vi koste oss i to timer i et vær selv guiden skrøt av. Det er vår, det er grønt, det er blomster over alt.
OBS – nå midt i skrivingen gikk en flyalarm, vi vet ikke hva det er??? Den stoppet?
Politisirener i det fjerne.

Det er noen jeg har en høne å plukke med, kanskje en hel «jævla hønsegård». Det kalles SELFIE -(F). Skal du betrakte, nyte, oppleve, ta bilde -så dukker de opp. Ikke bare 1, men hele busslasten og er de ikke fornøyd må de (F) ta bildet om igjen. Nå det er 30-40 attraksjoner og 30 personer, så koker det over her. Min frase er: hvorfor ta selfie, når ingen er fornøyd med utseendet??? Her var det 4 damekinesere som stakk seg ut i røde frakker, tok bilde av seg selv, hverandre alle steder også der det ikke var noe å se.
Jeg ble så forbannet da jeg ventet på å få ta et bilde uten en haug med selfiere, at jeg stilte meg opp i motivet som «sperre». Hva skjer da? De tror jeg vil være med på bildet og stiller seg opp ved siden av og begynner å ta bilder (F). Har ikke møtt noen som liker kinesiske turister, det er hakk i platen når folk snakker om dem. Fullt på høyde med russere. De «røde» damene tok ikke hensyn til; ikke å trå på gresset, men holde seg til turveiene. Ved påpekning var det: thank You, Sorry også fortsatte de. (F).

Kjent sted ?

Utrolig å vandre rundt i ca 40 slike hus.

Nå er vi tilbake på gårsdagens rom og koser oss i påvente av morgendagens seiltur til «Maoa Carwings». Burde vel se hva som skjer på utsiden med sirenene?

Varmekilder sett fra helikopteret.

PS -se også billedarkiv.

Vi oppdager bygdas vannhull.

Men det startet ikke der. En og en halv times kjøretur tok oss gjennom  marker som i Danmark, skoger som i Canada og åser som i Skotland? (har ikke vært der). I andre enden av denne turen ventet en kaptain på oss, han og skuten. Stedet er Taupo som kan regnes som en havneby selv om den ligger i et vulkankrater. Riktignok er krateret litt gammelt og 46 km bredt og fylt med vann som har en dybde ned til 180 meter. Programmet var klart: Seiltur til «Maori Carvings» med innlagt pizza og drikke. Denne gangen var vi så uheldig at 4 av 8 påmeldte ikke kunne komme, 2 stk. hadde spist og der stod vi med 8 stk. innkjøpte pizza. Vi ble Mette. Drikken var valgfri – irriterende for en «driver».

I rolig bris (vind)

Det var fin bris (vinden) og vi seilte til målet som var det dere kan se på bildene under (lettere enn å forklare). På veien seilte vi forbi der de som ikke vil bli sett bor. Da tror du sikker det er noen som har sittet «inne», men det tror jeg ikke Tom Cruise eller Rod Stewart har. Avslutter enkelt med; knall tur.

Dette fjellet så vi i det fjerne unde hele turen

Se også bilder i billedmappen.

Veldig imponerende

Det neste var ikke så knall, det var litt (F). Vi kom 10 minutter for sent til en «Thermic park» noe sånn vulkan greier med varmt vann og gjørme.
Det var stengt og det etter en omvei på til sammen 10 mil. 

Litt lengre nede i gaten viste det seg at bygdas vannhull var.

Og mere bokstavelig kan det ikke bli. Et vannhull forbindes ofte med et lokalt drikkested, men hva om du så legger det i et vannhull ?

Fantastisk, for det var det vi fant. Om du ikke tror det får du ta en titt på bildet under. Temperaturen var behagelige 37 grader, som kunne reguleres ned dersom du la deg mellom to elver – en varm og en kald.

Lørdagen starter i et vannhull!

Dette vet jeg selvsagt: fordi jeg har prøvd det. Eneste unntaket var det jeg ikke kunne prøve som «driver». Alt i alt, kjempe-kompensasjon for ikke å få gå å se på boblevann :o)

Her i landet er det bare få fartsgrenser. Den som funker over alt er 100.
Det finnes nesten ingen skilt, men man må bare anta det er 100 som gjelder.

Mye her minner om det som kan ligne på «midt westen». Det er store gårder over alt og i de små byene som ligner på Cowboy-byer er «Felleskjøpet lokalt og STORT».

I disse små byene må du ikke være sulten, da med tanke på kvelden.

Enten kommer vi sent, eller så går tiden med til blog og vask bak øret.
Med andre ord hvorfor må da kjøkkenet stenge kl.20 på en lørdag?

Så to gode historier fra gårsdagens besøk i Hobitton:

1. Festen i filmen «Hobbiten» var ekte. Det var venner og kjente som var invitert og alt øl var gratis. Rigisjøren ville ha det ekte, men det gikk over stokk og stein. For mange ble for fulle. De holdt på i 8 timer og filmet. Han måtte stoppe dette og det var enkelt:
2. Han fortalte som sant var at alt ølet hadde han brygget selv og det inneholdt kun 1% alk. Alle ble meget flaue – dette kalles placebo.

Under dagens samtaler med skipper og det australske paret som var med fikk jeg noe facts og info: Det er ca 5% Aboriginere i Australia og ca 8% Maorier i NZ. I Australia kan de ikke øke befolkningen ved å ta imot flere emigranter. Det er ikke nok vann.

I vannhullet traff jeg et par fra NZ/Holland som flyttet tilbake her i disse dager. De opplyste at NZ er et av de land som ligger høyest på statistikken for vold og da spesielt i hjemmet.

I morgen blir det noe som henger ned fra taket og lyser hele året, også etter JUL.
PS mange steder her ser det ut som om det er jul (lys).

Hot not chocolat!

I´m a caveman

Før jeg skriver noe som helst må jeg gi en oppklaring. Flysirenen og politi/brannsirenene vi hørte var: sammenkalling av det frivillige korpset.
Først går flysirenen et par ganger og når toppene drar ut er det andre pulje med sirener vi hører. Dette skjer nesten daglig, men det var samme lyden som vi hører en gang i året (under øvelse).

Am I a caveman? Not, men for en dag – hulenes dag. 
Spørsmålet var om vi skulle ta den store eller den små turen.
Timeplanen ville bli trang, med tanke på levering av bil dersom vi tok den lange. Da tok vi den lange (turen). Den skulle ta tre timer og et kvarter inkl. te/kaffe.

Der stod det en vaskeekte Maori og spurte om det var noen geologer blandt oss. Dette var tydeligvis en spøk, men hans skrekk for et ukvalifisert foredrag over 3 timer. På turen var det tre andre enn oss og må med det hentydes til å være en liten gruppe. Vi dro av sted.

Langt inne i fjellene på en privat gård.

Først passerte vi alternativet, det var ca 15 busslaster + som skulle inn i billigmodellen (en kortere/nærmere hule). Det vi alle var kommet for å se var «Glowworms». Noe vår guide mente bare var tull, dette er larver som er på jakt med en fiskeline med lys i enden, punktum. Han hadde en eminent humor vi gledet oss over i de neste timene.

Glowworms

Bort fra busslastene dro vi (5 stk.) inn i dalene, over jordene, opp i høyden og hele tiden med historiske sideblikk fra vår Maori-guide.

Det han var mest opptatt av, var synkehull. Dette er når hulene kollapser og undergrunnen åpner seg. Han var oppvoks i området og med morsmelken hadde han fått det inn: hold deg vekke, alt faller og kan falle ned i disse hullene. Det fikk vi bevis på senere. Deler av turen kan få vestlandsveier til å blekne. Grus, bratt, svingete og spektakulært. Turen tok ca 40 min. frem til han slapp oss løs. Han kjørte videre for å møte oss ved en hule.

Inn i mørket bar det.

Vi fulgte en sti nedover i terrenget, der kom en elv, en bro og en åpning som viste seg å være hulen. Elven bare forsvant inn i hulen. Det gjorde vi også etter at hjelmer og lykter var plassert på hodet. Første oppgave var å få nattesynet. Da kom lysene, en etter en, til en himmel, til en hel Melkevei. Der satt vi stille i en større gummibåt, stille som i en katedral.

Bildet er lånt – man trenger stativ og tid for å få til dette.

Blikket var vendt mot «stjernene» (glowworms). David Attenborough har uttalt at det han så i denne hulen er noe av det mest fantastiske. Der satt vi 5 stk. + guide i nesten en halvtime og bare gapte. WOW.

Jeg savnet ikke busslastene eller Sefietrynene, her var det ro og opplevelser for livet, WOW.

Ved «helvetes port – Neida bare der vi skal tilbringe neste time.

Til slutt havnet vi utenfor Melkeveien og ble dradd ned i undergrunnen, bokstavelig talt. For nå gikk vi under synkehullene. Dypere og dypere gikk vi inn i neste grotte/hule. Noen steder kunne vi se opp til overflaten/himmelen der synkehullene hadde oppstått. En vakkert syn, men på grottegulvet var den andre siden av hullet. Der lå beinrester etter kadavre. Her var også rester etter dyr som er utdødd.

Som bananfluer i en eddikkopp – ned i synkehullene.

Inn i dypet.

Gliste hele veien til Auckland som var en 2.5 timers kjøretur.
Da er ukens biltur over og vi parkerte den nye bilen ved 1070km
Noe som tilsier at vi har kjørt 103 mil på kryss og tvers i NZ (Den var kjørt 35km ved overtakelse). Vi har en spennende dag igjen i morgen, men føler vi har kommet et godt stykke under kappen på NZ.
I morgen er det vingårdene på Waiheke som er målet, NZ vin :o)

Så dagens plukk:

Om jeg ikke har nevnt det før – kineserne kjøper opp skogene her.
De får ikke eie landet, men kun det som vokser over.

Det å være syd for ekvator gjør noe med hjernen når du kjører bil.
Da tenker jeg på hvordan jeg orienterer meg. På ettermiddagen er skyggen på feil side av bilen og jeg har følelsen av å kjøre i feil retning.
I tillegg sliter jeg med å forklare dette fenomenet til Copilot som syntes alt er OK.

Low on cash in a Flash – et slit å finansiere denne turen.

Dette tårnet er det som marker først hvert nytt år med raketter som skytes ut i sirkel fra den største kransen. Sett fra rommet vårt i Auckland.

Waiheke – Mudbrick Wineyard

I dag gikk det greit med en sen frokost. Vi har sjekket inn i en moderne leilighet i en 30 etasjers «Skyskraper» et stenkast fra havnen i Auckland. Deilig, denne leiligheten har alt, også vaskemaskin og tørketrommel – vi er nullstilt i klesveien og folk trenger ikke å gå på andre siden av gaten for å passere oss lengre. 

I går kveld studerte jeg taket på nabobygget hvor det hang noen tau og alt så både bratt og skummelt ut. Dette ble morgenens underholdning.

Alt dreide seg om høyde. En mann dukket opp på det omtalte nabotaket og startet vandring uten sikring….. spooky. Neste oppdagelse var morgenens vandring og hopping fra Skytower. Der startet de med å sende grupper rundt på utsiden av tårnet, vandrende på en «planke» av en sti.

Vandringen starter rundt tårnet. Selv copiloten ville ikke prøvd dette.

Her kommer neste gærning i det han kaster seg ut. Se flere bilder i arkiv.

Samtidig drev andre med å hoppe i fritt fall ved bruk av liner. Tiden ned var sekunder. Alt beskuet fra frokostbordet.

Der suste vi av gårde på det vi kaller en «westamaran» til Waiheke. En litt avslappet øy ca 40 min. fra sentrum. En sti gjennom skogen førte oss til Mudbrick, en anerkjent vingård med fantastisk utsikt mot Auckland, god vin, god mat og omgivelser som alene er verd turen.

Lurte litt på hva logoen er – det er en lysekrone.

Vi traff ikke på happy hour, men det ble både vin og mat. Sliter litt med navn, men det var både rød og rosévin med lammeskulder og noe snop etterpå.

Like før oppvasken mens smilet var på topp!

På vei ned samme sti til båten lyttet vi til fuglene som nå oppdaget at det mørknet og da skal det lages konsert …. Etter en vinsmakedag kan det hende man må gjøre noe i etterkant og det er vel greit alene på en sti. Tok oppstilling og alle forberedelser var utført, da ropte en stemme bak meg: Are you lost? #%&@@ NO – I`m peeing. Det var et følge på segway som tok turen gjennom skogen. Både fred og fuglelyder ble borte.

Etter retur til Auckland lurer jeg nå på hvilken badebukse jeg skal reise i i morgen, til Tahiti – Fransk Polynesia.

See You, som han sa i badekulpen i forgårs, regner ikke med han tar billetten?

Så kom gribbene.

I dag har vi nett som funker og da er det lagt ut videosnutter under: bilder/arkiv.