Forfatter: [email protected]

Siste dag NZ (timer)

Dagen i dag blir bare tre timer i Auckland før vi må sette turen mot flyplassen. Tar en tur i gatene og videre ned til havnen. I gatene er det arbeider over alt, en helt ny (ingen fra før) undergrunn bygges. Den skal stå ferdig i 2024. Første dag da vi tok taxi til bilutleiefirmaet la jeg merke til en kar i hjelm og oransje arbeidsklær. Han hadde en port han åpnet for fotgjengerne hver gang det ble grønt. Slik stod han. Nå nesten en uke senere stod han på samme vis, men det kunne se ut som om han hadde fått en lærling. De finnes i titals og ser ut som Playmo-arbeidere. Det bemerkelsesverdige er at det kun er mulig å se at en av ti virkelig arbeider, uansett hvor hardt vi prøver. Først tenkte vi på frokostpause, men den måtte ha glid over i en lunsjpause – for her er det stopp. En sementbil pumper sement, en mann styrer slangen og 4 stk står rundt og ser på.
På byggeplasser ser det veldig likt ut, så hvordan bygge en by da?

Og slik stod han så lenge vi fulgte med inkl en «coffi brake»

I alle disse store byene har de butikkene som vi skrev om i Hong Kong, de vi aldri kommer inn i grunnet størrelsen på lommeboken eller som jeg helst vil si: størrelse på hjernen. Utenfor Luis Vuitton og Gucci var det køer i dag, hvor den dresskledde dørvakten bare slapp inn «en» av gangen når forrige kunde kom ut.

En andektig kø.

Vi kom forbi en gruppe eldre kinesere som utøvde Falun Gong. Der stod de helt stille med armene i været og hadde det ikke vært for plakaten hadde jeg trodd det var en eldre versjon av «Flash mob».

Flash mob på kinesisk.

Vi fant båthavnen hvor de små og litt større ljåtene ligger. Jammen lå det ikke en helt ny Marex til salgs (fra Arendal). En kopp kaffe og tid for å finne bagasje og minibussen. Da sjåføren slapp oss av på flyplassen kom en liten klage: this was a long trip! Vi begynte å le, vi skjønte godt hva han mente – en unge hadde hylt under hele turen. En av den riktig ufordragelige typen som skal ha oppmerksomhet fra mor. Overraskende nok kom sjåføren med en annen innrømmelse da han hørte at vi var norske: han var stor fan av « Bergen». Har ikke sett den, men er ikke det noe om advokater i Bergen på TV3??

En helt ny Marex fra Arendal til salgs.

Sitter nå på et fly over Stillehavet og skriver. Det var en skikkelig regnbye da vi dro fra flyplassen etter strålende vær tidligere i dag. Været kunne vært bedre denne uke i NZ, men vi er happy, det har ikke vært en eneste regnbyge som fikk oss våte. Temperaturene har svingt fra kjølig til godt opphetet, litt avhengige av vinden.

Tror vi kunne tatt tre uker til her, for dette er et land som har mye å by på, også overraskelser som da: Ingegerd følte det var for kjipt å bare betale med kort og ikke gi tips. Etter å ha tatt ut 100$ i kontanter fikk vi opplyst at det normalt ikke gis tips, det er greit å betale det som står på lappen. Resultatet er at vi nå sitter på flyet med sjokolade opp over ørene etter å ha brukt opp dollarene :o)

Veldig mange av de vi har møtt her er gjestearbeidere fra eks. Europa. Den andre typen er utvekslingstudenter fra eks. Kina som blir værende. Møtte en av dem i dag som kunne fortelle en del om det….

På flyplassen var det som jeg trodde; størrelsen på folk fra Fransk polynesia er sikkert som fra Cook Island: store. Betjening og passasjerer stemmer godt overens med dette (og blide).

PS det er mye styr med å fylle ut skjema før ankomst alle steder, en haug med spørsmål…..

Vi har nå flydd med: Finn Air, Catay Pacific, LATAM, Tahiti Air.

Vi har hatt finsk, kinesisk, chilensk og fra fransk annonsering på flyene, da blir det mye mas og lite vi forstår. Turene blir nå nesten litt korte som i dag da den er «bare» på 4t 35min. Det holder ikke til alt vi har lyst til å gjøre. Riktig nok skal flyet videre til Los Angeles, en liten svipptur over den store dammen. 

Kommer sent på hotellet og skal tidlig opp i morgen og da tar vi reprise på den 17.09 (som er i dag), vi lander den 16.09. To tirsdager på rad.

PS nå er det fransk som gjelder i en uke og høyrekjøring er på plass igjen – ak o ve.

Skal jeg si i går eller i forgårs når dagen i dag har samme dato og navn som «i går».
Vi har hatt reprise på tirsdagen og det trengte vi. Etter ankomst med hula hula band og tropevarme med tilsvarende fuktighet, fikk vi en natts søvn før vi skulle ta turens korteste flytur – 15 min. (8 i praksis). Veldig glad jeg ikke visste at denne turen skulle ta omtrent samme tid som selve flygningen fra NZ, 4 og en halv time. Korrekturleser er ikke helt enig, men da snakker vi innenfor 20 min. En ubetydelig detalj. Vi fikk to utsettelser, først på 1,5 time så en på 0,5 som ble lengre. Pluss oppmøte så ble et kvarters flytur det samme som selve turen i går (F). Og når slikt skjer mister vi selvfølgelig oppsatt program med seiltur i lagunen i «polynesisk» seilbåt. Det vi fikk med oss, er at her er nesten alt på fransk – også annonseringen på flyplassen. Vi forstod ikke et ord, hørte bare på stønningen at dette ikke var bra. Det samme var det da bussjåføren hadde snakket i det uendelige på fransk. Vi lurte på om innledningen var: forstår alle fransk?
Spurt på fransk…. Gledelig nok hadde han forstått at det var andre i bussen.

Flyet som var erstatter nummer 2 – om de ikke bløffet?

Da får vi heller se på plasteret: hytten på stranden, lå på stranden – det vil si det var ingen strand, den lå i praksis ute i vannet (nesten) PS de kaller det bungalow. Fikk tak i capitainen på seilbåten og vi var enige om at morgendagen, etter dykking, burde være et bra alternativ. Det vi ikke viste var at det skulle begynne å regne så alternativet var strålende.

Her skal det bli godt å bo noen dager.

I regnet gikk vi til butikken. At det regnet spilte ingen rolle i den temperaturen. Bort i mot 6 kilometer tur retur var en rask innføring i hva øyen kan by på. På vår vei passerte vi bananpalmer, kokospalmer og noe helt nytt: Mangotrær med frukt på. Dette har jeg aldri sett før og trærne var store som eiketrær – med masse mango på, ikke helt modne, men nedfallsfrukt viste sorten (de var modne). Alt dette så ut til å vokse vilt langs veien.

Spennende tur med buss på øyen til hytten.

I butikken kunne man velge mellom å bli flådd eller bare levere inn lommeboken. I praksis deler vi prisen på ti av merkelappen, men den prisen som da står igjen skulle vi gjerne ha delt på to. Med andre ord det meste ligner mer en dobling av prisene hjemme.
Heldigvis finnes det lavere hyller med litt lavere priser, ikke fordi vi er blakk, men i ren sympati med de lokale indianerne.

Turen tilbake tok litt ekstra tid, det var så mange landkrabber. Finnes det på en øy kan du spørre? Og det gjør det i hopetall, enkelt forklart: det er krabber som lever på land (Mudcrabs).

Må ha en liten bemerkning om en eg kjenner som leser det meste nøye, men når hun velger tunfisk med vaniljesaus, er jeg ikke så sikker på om det hjelper (å være nøye).
I morgen som da blir onsdag er det tidlig opp til det som skal være «haidykk», spennende…

Tunfisk med vaniljesaus.

Nå har vi en Gekko på soverommet (om det skrives slik).

Landkrabbe – Mudcrab

En dag i tropene, og hvilken dag , -)

Her var det mørkt sa kj…, men her er det mørkere. Fascinerende mørkt. Her skrur noen av lyset og da er det som på feriekoloni. Lyset er av etter kl 18. Vi er ikke i koloni, men på ferie og det er garantert mørkere en der de slo av lyset kl…
Sitter nå ute på terrassen/bryggen i en meget behagelig varme hvor ingen justering trengs.

Grønt og spektakulært.

Opp kl 0650 for å bli med på dykking. Kom raskt i båten og ut forbi lagunekanten/revet.
Målet i dag var å se annet enn lånehaier, her ble det av den ekte typen og i flere variabler i størrelse og benevnelse. To dykk i en meget behagelig temp og superklart vann. Mellom dykkene fikk vi tid til å se knølhval som hoppet, mange.

Når skyene lettet

Skyene hadde lettet og øyen kom frem som et slott som steg fra vannet. Blått, grønt og blått igjen. Når luften og vannet er så klart, kommer fargene ekstra sterkt frem.
Tilbake i hytten fikk jeg en manjana beskjed: capitainen var syk i dag, men etter litt forhandlinger skulle han være frisk til kl 12.45 i morgen (vi får se):

Bilde av hytten på retur fra dykking

Alternativet ble en god padletur i lagunen i hver sin «kajakk». Det ble faktisk en god tur, så lang at en av oss fikk blemmer i hendene. Flott å se øyen på litt avstand, spesielt med tanke på fjellene.

Det flyter mange kokosnøtter og av og til ar det vanskelig å se forskjell…

Dagens solnedgang – nesten presis i vest.

Siden det er ferie og ikke så mye å skrive om i dag får dere heler gå ut og nyte finværet, for det skal vi i morgen: 4W drive i 4 timer så seiltur (om han e frisk).

PS – alltid et PS, for jeg hadde jo glemt dagens virkelige hendelse. Det er en som har både stått ved og oppfylt sine lovnader. Det hele startet sånn ca i 2015 under en diskusjon om interesser. Jo jeg driver med dykking, og jeg driver med alt som er høyt, kaldt og går bortover og nedover. Da har vi noen utfordringer og eg kan sikkert bli god på ski og du kan sikker bli god på bunnen. Og tro det eller ei: den som er både mor og bestemor var god på bunnen i ca 9 sekunder i dag og det for første gang i livet. Vi har noe å feire, bare synd vi tok den billigste rødvinen.

Polynesia, smatt litt på ordet, Polynesia – det er det vi har fått under huden i dag.

Dette var dagen der vi virkelig skulle føle at vi er langt hjemmefra.
Dette er dagen der du skjønner at uansett hvilken retning du tar på denne øyen så er det like langt til Bergen. 

Smilet går rundt.

Dette er dagen jeg skulle ønske jeg kunne ta Indiana Jones i hånden og si: skal vi gå ned igjen, for ikke tror jeg han heller hadde lyst til å ta bilturen ned igjen fra Magic Mountain. En ting er sikkert – jeg kommer aldri til å ta den opp igjen, hverken opp eller ned. Finn den verste veien på Vestlandet, eller på film og gang den med et ukjent nummer da er du halvveis til en skrekkopplevelse vi hadde i dag. Skal heller være 14 sekunder på bunnen uten maske ,-)

Sykt bratt og humpete – filmen er bedre.

Siden jeg sitter her og skriver er vel jeg i live fortsatt uten å måtte knipe meg i armen. Det vi snakker om er 4W drive turen, tar en rask oppsummering av resten: mange STORE åler i elv som ble matet og holdt opp i armene (for de som fikset det), ananasfarm av det store slaget, biltur i et krater som ingen kan se er et krater, men helt fantastisk, – gamle ruiner hvor de regjerte i fortiden, ofret ting og tang – og da kom jeg til å tenke på at de kanskje ofret barn også; vi hadde en klar kandidat fra bilturen til flyplassen i Auckland. Nå sporet jeg helt av: utsiktspunkt, voksendrikk smaking av ananastypen…. Turen var fylt med mye historie om Cook og Bligh.

De var kanskje gode meteren lang og feit og tam.

Og som en tilleggsopplysning: landkrabber må fores på kokus og brød i 14 dager for å kunne spises.

Spoler litt tilbake til gårsdagen.

Først den helt utrolige opplevelsen: ca 100 meter fra hytten/bryggen fikk jeg se en rokke som hoppet/flydde – det gikk i flere byks og var kanskje over 30- 40 meter?

Senere på kvelden slo vi av alt lys og satte oss ut på bryggekanten for å se på den sørlige stjernehimmelen. Nesten som «Glowworm» utrolig.

Solen går ned og stjernene tar over.

Her får jeg ikke opp BT selv om den er kommet ut, vi er på feil dato og må lese gamle aviser. Hver natt ligger vi i brudeseng eller det bare ligner, har noe med moskitos å gjøre. Hytten er bygget som fire vegger hvor taket er satt løst ned på – da får du en «glippe» rundt hele veien mellom vegg og taksperr.

Endelig kom den «polynesiske» seilturen vi hadde bokket. 
Og hvilket møte, med Capitainen, han var som beskrevet i en roman fra Stillehavet om en sjøulk. Virket ikke helt edru, byttet en røyk med neste, litt ustø i stemmen og engelsken, som egentlig var OK fra en franskmann.

Capitainen.

Han var litt uheldig med hun som helst ikke vil være god på bunnen, for da ble det et øyenvitne igjen i båten når vi andre kastet oss over rekken til haier og rokker. Nå var riktignok det hun skulle overvære bare en aldri så liten mix av en dram. Styredram. Det ble litt komisk når han brukte to lightere samtidig for å få fyr på sneipen, noe han ikke greide.

Late dager med en slunk av Rum fra Capitainens lager.

Rokkene var faktisk påtrengende og ville «leke»

For en opplevelse…… En gang til…. En gang til – som de sier på konserter. Capitainen som hadde bod et år på Svalbard og i Tromsø, tok oss til flere steder, flere historier og jeg begynte å forstå at på mange av våre utflukter var det guiden som gjorde turen, vi kunne nesten droppet turen bare for å oppleve noen av disse eksentriske guidende. Lykken har vært å velge små, intime, enkle opplegg som nesten blir til når vi går. Jeg har ikke sluttet å ta bilder av det vi opplever, men startet å ta bilder av de som forteller og gir oss disse opplevelsene. Helikopterpiloten, Maori- kapteinen, hun i Hobbiton, Glowworm Maorien, 4W driverèn (cowboyen), Den Polynesike Capitainen og siste pluss på stammen, Taxisjåføren i dag – han hadde mye på hjertet.

Bare kose litt med en gammel kjenning så kommer flere.

På utsiden av båten kom de store opplevelsen, -Stingray (Pigrokker) 5 – 10 stk kom som kjelne valper, strøk seg oppetter oss og ga ikke slipp. Helt utrolig, dette er fisken som tok livet av en meget kjent australsk TV kjendis ved å sette «piggen» rett i hjertet på han. Her bare strøk og kjelte de rundt oss. Samtidig som vi så en og annen hai passere forbi mens vi snorklet.

Taxisjåførens beretninger. Vi åpner med:

Kjører du langt her på øyen – ja ca 240 km hver dag.

Har du kjørt på noe om natten – nei, jeg kjører ikke om natten :o)

Kjenner du de som kjører i fylla her på øyen – ja, jeg var en av dem.

Hva med politi da – det er to typer som i Frankrike, politi og Gendarmeriet.
De lokale er OK (da regner jeg med de andre ikke er det ref. Notarius)
Siden bloggen ikke kom ut i går kan jag tilføye at vi passerte en promillekontroll i morges med ca 12 lokale konstabler. Det var for mange ulykker på den strekningen.

Hva liker du – dra til Las Vegas å bruke penger, ikke på spill.

Hvor ofte kan du det – annet hvert år.

Det er veldig dyrt her, hvordan fikser du det – tar «danskebåten» til Tahiti en gang i måneden og fyller opp.

Han fortalte om en kineser som var på ferie på Hilton på øyen og kjøpte hele greien før han dro. I tillegg lovet han 10 000 kinesere i året til øyen. Etter noen år er det kommet opp i 2000, de syntes det er for dyrt her.

En hai fanget på GoProén like under båten mens vi snorklet – avstand 4 meter.

Da er jeg klar for det neste tiåret🥳✊🏼

Badepiren sett fra hytten.

En melding til alle som vil til paradiset/himmelen:

Nå har vi kommer der og kanskje vi ikke skal streve slik med å komme til paradiset, kanskje er alternativet ikke så ille. En ting er sikkert her i  paradiset – det er steindyrt. Vi regnet med at det skal litt til for å komme her, men til alle dere som vil til «himmelen»: hvorfor må det koste kr 210.- for å låne/bytte et badehåndkle? 

Towel (håndkle på innaskjærs) Charged 2 500 XPF (kr. 210.- på norsk)

Nå skal jeg ikke være så negativ for vannet er klart og vakkert, temperaturen i luft og vann kan vi godt leve med. De fleste her i himmelen oppfatter jeg, er mellom 30 og 40 år. I tillegg har vi returrett til det gamle.

Maten er utmerket og jeg fikk opplyst at 5 dager regnes som et langtidsopphold. Vi har valg 3 dager og reiser uten at noen med navn Peter kaster oss ut.

Klar for landing i Paradiset.

Er vi først kommet her, så er det mye å se frem til. Morgendagen starter med to friske dykk, et på utsiden og et på innsiden – henviser da til revet rundt øyen. Alle drømmer vel om en sykkeltur i paradiset, så det er ordnet. Senere blir det både 4W drive og båttur. 

Ved ankomst i dag var det litt skyet og ikke drømme «bildet», men slik er det i tropene. Været skifter på minuttet, kommer det en skvett er det heldigvis ikke kaldt og det kan regne «på andre siden av gaten» uten at det treffer deg. Slik var det under seilturen i går, vi var sikker på en veldig våt tur ut fra synet bak oss. Det skiftet og ble bare helt optimalt, slik er det bare…. Om det har vært skyet og delvis skyet i dag med sol, så har det vert knall varmt.

På plass for nye tre dager.

Vi forspiste oss over en lunsj og har utsatt 60 års-middagen til i morgen.

Ikke noe gale med det for vi holder jo på i nesten 6 uker.

Endelig kom det i dag, det måtte jo bare komme i paradiset. Vi fikk ikke bare en, men to blomsterkranser rundt halsen. Må si jeg ble litt overrasket da den første kom. Vi ble møtt på flyplassen av den som skulle bringe oss til hotellet og som kjent ligger flyplassen på en egen øy og eneste alternativ blir da båt. På forhånd hadde jeg lest at det skulle være en privat båt, med servering av vann, forfriskende håndklær og musikk etter eget valg. Den biter jeg ikke på tenkte jeg, men måtte sluke den rått i dag. Der stod han med blomsterkranser, egen båt til bare oss og en halvtimes tur rundt øyen til hotellets brygge. Det var en større Bella Flipper med 2 stk. 200hk, nokså ny.

Stilig båttur rundt øyen (Bora Bora)

Så dagens info:

De fleste hus her er dekket enten med bølgeblikktak eller takstein av tre. Det originale språket her består av bare 12 – 13 bokstaver som «synges». Forskjellen er stor til eks. Hawaii og andre øygrupper, hvor det legges mere trykk på ordene.

De har en hilsen her som gjelder til alle døgnets tider:  Ia orana (ién høres ut som j). Jeg sliter med å huske den og har laget egen huskeregel: Joe er rana! Joerana – syngende.

PS himmelen er fylt med sukkermaur, de har allerede ranet hele halvkilos posen med M-sjokolade, den gikk i «dass», det finnes også her.

Alle husholdninger har hund, har ikke sett en eneste katt her.

Takk for alle hilsener, nå gjelder det bare å følge opp: send penger, det er det vi trenger for å slippe all oppvasken.

Holder meg stam og sprek på dagen.

Det lønnet seg ikke.

Det ble for mye paradiset og mulig negativ omtale i siste innlegg og det straffet seg kraftig. Ca kl 0200 ble jeg tilkalt til den store trompeten og Helv… brøt løs. Alt som var kommet ned skulle opp igjen og det samtidig. At den andre reisende sov videre uten å merke noe verken med meg eller henne, tyder på at straffen var rettet direkte mot undertegnede.

Fikk sove litt før neste utkalling og til slutt var en elendig natt over. Beklageligvis var dette den store dagen for dykking på Bora Bora.

Bra eller ikke, et forsøk måtte gjøres. Ble med til utlevering av utstyr og skulle ta på drakten, da kom en kraftig utkalling igjen. Hjelpe meg, der satt jeg med folk rundt meg og 2 sekunders-regelen til toalett, bosspann, etc hjalp ikke. Tankene gikk og beslutningen om å avblåse, ble tatt, men heldigvis var det ikke mere igjen til trompeten, det var tomt og nå følte jeg meg opplagt. Klar for dykk. Vi dro rundt halve øyen og startet et dykk som ikke imponerte før det kanskje var 1/3 tid igjen.

Det vi opplevde da, var det vi reiser halve jorden rundt for å se « ballett»
Ikke som i Moskva, men med to Mantaray ( gedigne rokker) som artister.
De kan bli 6 – 7 meter i «vingespenn»
Vi så flere, men det var disse to på bare 10 meters avstand som tok pusten fra oss (kan selvfølgelig ikke det under vann). En ny WOW! Neste dykk førte oss raskt ut i – det regnet sånn at vi ville «under» i steden for å stå der å bli våte. Denne gang på utsiden av revet. Kort oppsummert, mye hai, små og store.

En vakker undervannsballett.

Når noen er under vann, er andre i høyden. Som lovet hadde korrekturleser funnet en haug og trasket i vei, meget fornøyd med det. På mitt spørsmål om regn, så hadde det ikke regnet. Som tidligere forklart, her er avstandene små og forskjellene store (verd. regn)

Neste aktivitet: leie sykler. Følte meg ikke helt pig, men har du lovet så har du lovet. Syklene var, som de som står igjen på tiende hittegodsauksjon i kroken uten å ha blitt solgt. Vi tråklet i  vei til jeg så første benken, etter sikkert 5-6 kilometer – der strandet jeg som en hval og ba om å bli forlatt og det ble jeg. Etter en halvtime kom noen skyer og litt vind, nok til å komme opp i sittende og gi fart opp på sykkelen med motsatt retning (retur). Med tanke på sengen gikk det noenlunde greit hele veien tilbake – og rett i seng. Der sov jeg mer eller mindre helt til neste dag. En innskytelse kan være at en eg kjenner syklet helt rundt, 31 km. Med det sykkelsetet hadde magen vært det minste problemet om jeg hadde gjennomført det..

Nabolaget.

Så litt info:

Mye, kanskje det meste av bebyggelsen vil vi betegne som skur. Det er der lokalbefolkningen bor. Bungalowene på søyler i sjøen koster for de «små» 2 – 3 000 US $ pr natt og de større 6 – 9 000 US $. Det skulle vel bli sånn ca 72 00 Nok pr. natt. Om ikke det var bra nok, er det en bungalow på stranden til 12 000 US $.

Når man ferdes rundt på øyen, er det høy reaggie musikk som strømmer ut fra «skurene» men også handlekurven på syklene.

Mye av avfallet brennes direkte i hagene og det lukter PY på lang avstand.

Jeg har påstått det før og gjentar: DU har ikke sett ekte farger før du har vært på en stillehavs Ø. Garantert! Så skriker korrekturleser: Ka med brevann? – ingen palmer der!

Hele spekteret fra koboltblått til lys turkis omkranset av grønne nyanser. WOW!

Alle steder vi har kommet i kontakt med folk har de nevnt klimakrisen, at den merkes rask. Havet stiger også videre. Den andre siden er at det er ikke oppvarming av hus globalt som er problemet, det er nedkjøling. Noe som i praksis vises her når bilene går på tomgang ved eks butikkbesøk, for å holde AC (AirCondition) i gang.

En merkelig ting på Bora Bora ble vi fortalt første dagen. Det er 50cm flo/fjære og den snur hver 6 time. Det gjør den over hele kloden, men her er det til samme tid hver dag. Det har ikke de eller jeg hørt om. Vanligvis endres det med tid som ender seg hele tiden (månen?).

Kom sent i gang med denne – skyld på magen min.

Nabolaget. Hyttepris 4 – 6 000 US $ pr. døgn?

Spenningen ligger i luften..

Er magen bra etter en laaaaang natts søvn? Nei. Skal vi prøve å gjennomføre dagens program? Ja. Heldagsøvelse til vanns og til lands – 8 timer i følge oppsatt program. Turoperatøren var så vennlig å oppgi hente-tidspunkt til mellom 8 og 9 – vær tilgjengelig i resepsjonen.

Kl. 0900 regnet jeg med vi var utsatt for: Island time (manjana manjana)
Fryktet 20 min til, men 3 min over kl 9 stod en karikatur fra tegnefilmen om «stillehavsguden» det i bare tanga med klede foran. 
Han tullet og tøyset oss over veien ned i en motorisert kano med «utrigger». Forstod raskt at vi var i gang med ny guide som kjempet om førsteplassen.

Ved ombordstigning var det selvfølgelig en kvinnelig halvemake og når begge dro frem «citaren» og trommen var vi i gang. Helt knall – ut i det blå! Til andre siden siden av øyen nok en gang, men denne gangen for å snorkle i det beste jeg har sett av koraller, og jeg har sett mye fantastisk.

Som fra et reklamebilde.

Halvguden og fruen.

Forflytter oss mot «baksiden» av øyen med et stopp for å beskue en delfinflokk som har oppvisning i piruetter.

Tropiske farger ved delfinflokken.

Endelig, nå stod alt om troverdighet. Jeg og kanskje dere, har sett videoen herfra hvor det bades med hai og rokker, ja det er faktisk et av hovedbildene mine. Kan dette være virkelig? Studer bildet under. Vannoverflaten var blåsete og ikke lett å tyde hva som var under, men der var jeg med kameraet. Mormor bader med hai – slå den !!

Mormor kan ikke se under vann – stakkars!

Alt var som på bilder og film. JIPPI JIPPI!!

Videre til ny strand, veldig bra, videre til lunsj, bra for noen (ikke magen), men for noen moreneål som hadde opphold under bryggen.

Bora Bora Babe.

På returen tok den selverklærte halvguden «guiden» helt av. Fikk en av turistene til å sitte på flotøren mens han hadde oppvisning på bommen i ca 20 kn. Kokko Gærn!

På en glatt bom i 20 kn – da skal det ikke være kaldt i vannet 😉

Overgang til 4W drive. Startet med en mini 90 grader (opp) som kunne ligne litt på en tidligere tur. Flere høyder, butikker, restauranter, opplysninger, frem til «fille rund kroppen greie» produksjon. Flotte farger, fine mønstre, mannekeng og en 100 lapp fattigere. Heter vist sarong.

Så til det mest kokko på den turen. Vi kom opp til noen gamle amerikanske kanoner fra WW2. Fremfor den ene var det sveiset en stor ramme støpt på fundament. Dette ødela alle motiv og jeg måtte spørre hvorfor. Fordi noen kinesere skulle ta gruppebilde inne i rammen, og betalte de – laget vi. Utrolig kokko – se bildet. Apropos Kokko -i bilen var det japanere, amerikanere, guiden og oss. Han oppfordret oss alle til å si Kykkeli Ky på vårt språk: det ble fire artige varianter.

Kanon og kinesisk fotoramme – skikkelig KOKKO!

Denne kvelden lå alt klart for en fin solnedgang og vi kastet oss rundt. Fant en fin benk på rette stranden. Det vi ikke visste var at solen ble den minste aktøren, ute på bukten var det full musikk fra to mildt sagt «kanone» typer (ikke militært). Dans med og uten klær, men hele tiden med en flaske i hånden med innhold av den sterke typen. Vi var ikke alene om å bli underholdt, men komisk var det på sekundet når solen gikk ned. Da parkerte en bil med japanere som kom for å se solnedgangen. De startet å le og vi fortsatte når vi skjønte poenget.

Her går det for seg. Nytt begrep for solnedgang ?

Så litt info: 

Vi hører rare lyder fra naborommet hver morgen, antar det har noe med at dette kalles Honeymoon Island.

Ting blir bare ikke tørt i denne luftfuktigheten.

Hittil har vi ikke møtt noen norske eller skandinaviske på turen.

All Wifi har hittil vært veldig ustabil – alle steder.

Hotellet vi bor på her er eid av eneste kvinnelige eier, som også er fra stedet og ansetter stort sett kvinner. En myndig og hyggelig dame.

Toppen av fjellet på Bora Bora skal aldri ha vært besteget i følge lokal guide fra stedet. Fjelltypen er for løs også for fjellklatrere. 

Jeg har nå vært 2,5 ganger rundt øyen med båt og en gang med bil.

En annen slår til med en gang på sykkel minus en gang med båt.

Den ene guiden var enig i at det var varmt og minnes hvor lett det var å sove på NZ og da med dyne for første gang.

Reisedag

Tid for å forlate Bora Bora, perlen i Polynesia – vi kan vel bekrefte det, men kanskje det ikke går helt opp for oss før gradestokken hjemme detter nedover. Nå er det jo bare en lang nedkjøling med nye høydepunkter. 

Når vi ankommer er det blomsterkjede, og da er det perle/skjellkjede som gjelder når vi reiser. Og slik det ble: to fra Bergen med kjede rundt halsen på vei mot Bergen.

Turistbuss Bora Bora

Den kvinnelige eieren av hotellet hadde selvsagt ordnet med kvinnelig taxisjåfør som tok oss til hurtigbåt-terminalen. Man må jo i båt for å komme til flyplassen. Denne dagen var det kommet to turistskip til Bora Bora, start på sesongen. Da veltet det inn med 2 – 3000 stk. 75 åringer+
Mye mas, greit å dra – det ble nesten som Bergen.

Et av 2 turistskip på Bora Bora

Flyet fra Bora Bora tok en ny liten Island Time, innen for det akseptable.

Avgang

Liten Flyplass?

Ved landing i Papete brommet magen igjen og det ble timeout, 1,5 time på benken i noe som kan ligne på søvn. Godt Korrekturleseren også liker bøker i slike tider (div timeout).

Når magen tillot det, var det tid for å ta Papete i nærmere øyensyn. En vennlig politimann fortalte at det var for langt å gå til sentrum, men det gikk buss like over gaten. Den tok vi. Hva er så sentrum, hvor går vi av? – Der alle reiser seg, så vi gjorde. Sentrum og sentrum fru Blom. Mange gater, mange biler, veldig mange biler, men ikke noe sentrum. Det var riktig sted, men ikke det vi vil forbinde med et sentrum. Ingen store bygg, ingen gågater, ingen kjøpesentre, ingen «katedraler», osv…. Bare mye biler og mindre butikker som stengte. Vi klarer å vase rundt i ca 3 timer og det beste vi så var en ny «ljåt» havn. Veldig stilig, spesielt med undervannsbelysning om kvelden. Til og med et opplyst kunstig rev hadde de laget. Mest seilbåter fra mange steder i verden. Ca 50% av seilbåtene er to skrogs, behagelig romslige.

Ljåt havnen i Papete

Jeg følte meg som en hund i bånd. Avstanden vi beveget oss over var ikke lengre enn til hvor vi kunne finne neste toalett. Magen.

Tid for oppstilling til returbuss. Hvor og når, det var bare å spørre, men ikke alle kan engelsk her – faktisk så vi skilt merket med kinesisk like godt som engelsk / eller mangel på engelsk. De første vi spurte om bussen kunne ikke et ord engelsk, men fanget opp «bus» og «AirPort». Det var nok til å kunne gi et svar. Avfeininger med armene og «Taxi», nok til at vi forstod at det ikke ble noe buss. Beskjeden var klar og Taxi var ca 500 meter unna. Det var blitt mørkt og kanskje jeg kan tilføre « en smule skummelt», kanskje uten dekning for det, men…….

Det mest spennende å ta bilde av i Papete?

Når vi er to er det ofte to oppfattelser av ting og min var klar noe som kan tyde på at den andre ikke var det: spør noen flere – som kan engelsk. Merkelig nok ble begge oppfattelsene riktig. Jeg i at det ikke gikk noen buss, men det å spørre noen andre førte oss til en meget hyggelig dame som hadde studert i statene og var meget stø i engelsk. Hun kjørte oss til flyplassen. Litt artig at datteren bodde i Rotorua, der vi tok helikopterturen fra. En engel, tiltalte jeg damen når vi steg ut.

So fare so good. På flyplassen, not so good. Vi skulle ta et fly kl 0300.

Hvor happy blir du da når det er utsatt til kl 0630 (F).

Lykken er at det er et toalett tilgjengelig hele tiden.

Om noen ikke tror meg, det er ikke lett å sove på en åpen flyplass. Ingen vegger hverken mot gaten eller sidene. Da blir det litt støy + fra noen KJÆRRINGER! Noen har tatt med «gulrøtter» mot slikt, men ikke jeg. Der ligger du og holder på å tørne helt til jeg kom på at jeg har jo den ultimate løsningen: SONY noise reduction system headset, jepp. Hvem har sagt det må være musikk, neida, slå på, aktiver, sov – godnatt.

Det lille ekstra:

På den ene øyen her bor det 8000 mennesker. 80% av de jobber med vanilje. Vaniljen er kjent som det beste verden har å by på.

Har jeg nevnt hunder? Her er det løshunder over alt. Alle husholdninger har minst en. Resultatet om natten er på høyde med hanene om morgenen.

Vi har sett veldig få røykere.

Bussene var ikke til å stole på, så veldig få bruker de. Derfor stor biltrafikk.

De innfødte går i slippers til bare tåstykket er igjen. (Alle).

Se også i billedarkivet.