I´m a caveman
Før jeg skriver noe som helst må jeg gi en oppklaring. Flysirenen og politi/brannsirenene vi hørte var: sammenkalling av det frivillige korpset.
Først går flysirenen et par ganger og når toppene drar ut er det andre pulje med sirener vi hører. Dette skjer nesten daglig, men det var samme lyden som vi hører en gang i året (under øvelse).
Am I a caveman? Not, men for en dag – hulenes dag.
Spørsmålet var om vi skulle ta den store eller den små turen.
Timeplanen ville bli trang, med tanke på levering av bil dersom vi tok den lange. Da tok vi den lange (turen). Den skulle ta tre timer og et kvarter inkl. te/kaffe.
Der stod det en vaskeekte Maori og spurte om det var noen geologer blandt oss. Dette var tydeligvis en spøk, men hans skrekk for et ukvalifisert foredrag over 3 timer. På turen var det tre andre enn oss og må med det hentydes til å være en liten gruppe. Vi dro av sted.
Langt inne i fjellene på en privat gård.
Først passerte vi alternativet, det var ca 15 busslaster + som skulle inn i billigmodellen (en kortere/nærmere hule). Det vi alle var kommet for å se var «Glowworms». Noe vår guide mente bare var tull, dette er larver som er på jakt med en fiskeline med lys i enden, punktum. Han hadde en eminent humor vi gledet oss over i de neste timene.
Glowworms
Bort fra busslastene dro vi (5 stk.) inn i dalene, over jordene, opp i høyden og hele tiden med historiske sideblikk fra vår Maori-guide.
Det han var mest opptatt av, var synkehull. Dette er når hulene kollapser og undergrunnen åpner seg. Han var oppvoks i området og med morsmelken hadde han fått det inn: hold deg vekke, alt faller og kan falle ned i disse hullene. Det fikk vi bevis på senere. Deler av turen kan få vestlandsveier til å blekne. Grus, bratt, svingete og spektakulært. Turen tok ca 40 min. frem til han slapp oss løs. Han kjørte videre for å møte oss ved en hule.
Inn i mørket bar det.
Vi fulgte en sti nedover i terrenget, der kom en elv, en bro og en åpning som viste seg å være hulen. Elven bare forsvant inn i hulen. Det gjorde vi også etter at hjelmer og lykter var plassert på hodet. Første oppgave var å få nattesynet. Da kom lysene, en etter en, til en himmel, til en hel Melkevei. Der satt vi stille i en større gummibåt, stille som i en katedral.
Bildet er lånt – man trenger stativ og tid for å få til dette.
Blikket var vendt mot «stjernene» (glowworms). David Attenborough har uttalt at det han så i denne hulen er noe av det mest fantastiske. Der satt vi 5 stk. + guide i nesten en halvtime og bare gapte. WOW.
Jeg savnet ikke busslastene eller Sefietrynene, her var det ro og opplevelser for livet, WOW.
Ved «helvetes port – Neida bare der vi skal tilbringe neste time.
Til slutt havnet vi utenfor Melkeveien og ble dradd ned i undergrunnen, bokstavelig talt. For nå gikk vi under synkehullene. Dypere og dypere gikk vi inn i neste grotte/hule. Noen steder kunne vi se opp til overflaten/himmelen der synkehullene hadde oppstått. En vakkert syn, men på grottegulvet var den andre siden av hullet. Der lå beinrester etter kadavre. Her var også rester etter dyr som er utdødd.
Som bananfluer i en eddikkopp – ned i synkehullene.
Inn i dypet.
Gliste hele veien til Auckland som var en 2.5 timers kjøretur.
Da er ukens biltur over og vi parkerte den nye bilen ved 1070km
Noe som tilsier at vi har kjørt 103 mil på kryss og tvers i NZ (Den var kjørt 35km ved overtakelse). Vi har en spennende dag igjen i morgen, men føler vi har kommet et godt stykke under kappen på NZ.
I morgen er det vingårdene på Waiheke som er målet, NZ vin :o)
Så dagens plukk:
Om jeg ikke har nevnt det før – kineserne kjøper opp skogene her.
De får ikke eie landet, men kun det som vokser over.
Det å være syd for ekvator gjør noe med hjernen når du kjører bil.
Da tenker jeg på hvordan jeg orienterer meg. På ettermiddagen er skyggen på feil side av bilen og jeg har følelsen av å kjøre i feil retning.
I tillegg sliter jeg med å forklare dette fenomenet til Copilot som syntes alt er OK.
Low on cash in a Flash – et slit å finansiere denne turen.
Dette tårnet er det som marker først hvert nytt år med raketter som skytes ut i sirkel fra den største kransen. Sett fra rommet vårt i Auckland.