Turen startet med en lang flytur til Hong Kong. De 2 første timene satt jeg og beundret Europa. Merkelig å sitte der i mørket og ikke se et øde sted. Lys og byer så langt øyet kunne se. Først over Svartehavet kom noen mørke flekker. Energibehovet må være enormt.
Det kaldeste jeg observerte på monitoren under en flytur var -59 grader, dette på et sted hvor bakketemperaturen var +30. Flyhøyden var 11 500m, noe som er omtrent avstanden fra Åsane til sentrum. Det er en skjør planet vi lever på, med et ozonlag som ikke er tykkere enn at vi kunne ‘gått’ det på noen timer. At temperaturforskjellen kan være 89 grader på 11km avstand er skremmende.
Ikke før i mitt liv har jeg forstått helheten av begrepet, den blå planeten. Noe som kommer klart frem på Google Earth ved å dreie til Stillehavet. At samfunn spredd over hele dette store havet har et samhold bedre enn det jeg oppfatter i Skandinavia er fantastisk.
Mars i september høres ut som en frase, men slik lever store deler av jordens befolkning. Det å se påskeliljer i september viser mangfoldet på kloden vår. I New Zealand oppfatter de vinteren akkurat slik vi gjør her hjemme, bare det at den er verst i juli. Enda mer underlig er det med mannen fra Aitutaki som husket sin kaldeste vinter. Den var på Rarotonga og da hadde det vært helt nede i 18 grader (pluss), noe helt forferdelig.
Underlige problemer.
Jenten som laget papegøyelyder i Australia for å vise hvordan nattesøvnen ble ødelagt, var starten på temaet søvn. På Cook Island var det haner som stod for nattens irritasjon, noen moskitos og varme på 25gr. hjalp ikke bedre på. Så var det selene i Morro Bay. Slikt et spetakkel skal man lete langt og lenge etter. Nå stopper det ikke her, for prøv en natt i New York i ‘bare 5. etg.’. Fløyting, sirener og en vifte på do, akk ja kanskje jeg velger sengen hjemme etter at naboguttenes bråk stilner etter at de har sovnet ca 02.00.
Det Engelske imperiet har satt spor langt utover det tyskerne prøvde. Ikke ante vi at så godt som hele Asia og Oseania (store deler av Stillehavet) var venstrekjørt. På nyhetene var det til og med land som gikk over til denne bestyggeligheten. Glemte å ta med India og en del andre. Som sagt var det bare USA som var høyrekjørt på vår tur.
En ting jeg regnet med på denne turen var at avstand som begrep ville endre seg. Det ble skremmende riktig, nå er liksom alt rett rundt svingen. Høres litt skrytete ut, men når du i dag kan ta et direkte fly fra Munchen til Los Angeles må noen være enig. De lange flyturene ble bare kortere og kortere. En underlig følelse vil jeg nevne og det var på Rarotonga: uansett hvilken vei vi reiste, så bar det hjemover.
Vi har det godt.
Tenker på de gamle konene i Hong Kong som stod ved veiarbeid for å dirigere trafikken. Hun gamle damen som tok turistene ut i havnen med båt. De gamle konene som feiet gatene i Bangkok Her snakker vi om riktig gamle damer. De yngre i Thailand som jobbet døgnet rundt i barene. Barjenten Linda som var 38år og kunne hverken skrive eller lese.
Mannen fra hotellet på Rarotonga som ikke hadde vært hjemme på 28år (New Zealand). Han jobbet 48timers uke og hadde ekstra jobb i tillegg. For dette fikk han 14 dagers ferie i året.
På markene i USA tok meksikanerne drittjobbene. Krokbøyd på en åker i stekende varme. Tiggerne. Amerikansk ungdom som kjørte rundt i biler vi bare kan drømme om. Også vi da som i ren ekstravagansa har kunnet reise på denne turen. Verden er ikke rettferdig.
Globale nyheter.
Mye av TVunderholdningen er global og det vi ser hjemme, gjør de også i mange andre land. Med nyhetene blir også verden mindre. Å sitte i California og se nyheten om en tsunami før den traff kysten der, ja selv før folk hjemme var våkne og fikk nyheten.
Tidssoner er noe underlig. Her sitter jeg og skriver, klokken er 04.18, men oppe i hodet er den 22.18. Er det rart jeg ikke får sove (er på flyet over Atlanteren). Fikk jo oppleve 19. september 2 ganger i år pga datolinjen.
Religion -‘God bless America’ stod det på et digert skilt på vei til flyplassen. Egentlig skulle jeg skrive om hvor sterkt religion står i fattige befolkningsgrupper og land, men så eier jo amerikanerne dette også. Jeg skriver no allikevel om de fattige. Sjåføren i Thailand som stoppet midt i et gatekryss og ba en bønn. Templene som ble forsynt men Fanta og ny mat hver dag. En Buddha for hver ukedag. Alt gullet i verden, kledd på Buddha’er. Alle kirken på Cook Islands som var sprengfulle, også av vakker sang.
På Cook Islands ble det ved alle felles middager som grillkveld, lunch etc. bedt bordbønn. De fattige er sterke i troen. Men en ting må nevnes, vi møtte noen riktig kokoe på turen. Så koko at du neppe hadde fått kontakt. Felles med alle var at de predikerte for Gud. Amerikanernes tro kommer eg ikkje til å forstå. Amen.
Skal vel ikke skrive noe etter Amen, men: alt var bra utenom United Airlines. Der ble vi behandlet som kveg. Ok – det var noen andre småting også, tips etc.
Og tar vi turen omigjen? Gjett om 🙂
PS – og ikke visste jeg da (2009) at det ble ny tur i 2019 🙂
Mudbrick Vineyard & Restaurant – Waiheke, New Zealand
PS – finn feilen.