Motorsager er slett ikke uvanlig bakgrunnsmusikk her. Flere ganger har vi passert kommunens eget trefellingsteam i full aksjon. Det består av en liten bilkortesje, hvor én av bilene er en diger snorkelbil som kan løfte folk opp i tretoppene. Rundt står en hel gjeng arbeidere – hvorav to har den viktige oppgaven å stoppe trafikken. Resten tar seg av naturen, med sag og alvor.
Og når vi først er inne på støy: naboen vår bruker bensindrevet løvblåser – på taket. Alle takene her er nemlig fulle av løv. Ikke så rart, egentlig, når man bokstavelig talt bor midt i skogen.
Det dukker stadig opp små ting man må lære seg å huske på her. For eksempel at man ikke legger fra seg klær eller håndklær direkte på bakken. Da kan det fort følge med edderkopper, maur og annet kryp man helst vil slippe å dele koffert med. Barfot er heller ikke noe man bør være altfor lenge, av samme årsak.
Må for øvrig få skryte litt av en liten Biltema-dings. Den har reddet oss utallige ganger. Vi drasser jo rundt på et helt arsenal av duppeditter som må lades daglig. Og dingsen? En batteribank. Enkel, genial og helt uunnværlig.
Nok en detalj, se bilde under: her er det fastmonterte skodder på innsiden og glass som kan vippes i ønsket stilling for lufting. Neppe egnet for en norsk vinterstorm, men veldig praktisk i dette klimaet.
Fem til ti minutter unna med bil går det en ferge til flere strender. Det er en svært liten passasjerferge som frakter folk fra der vi bor og inn i nasjonalparken like ved.
En av strendene har vi vært på tidligere, men i dag dro vi til en helt ny: Basin, som er en del av Ku-ring-gai Chase National Park. Et virkelig flott sted – her er det egentlig bare bildene som kan gjøre jobben.
Når man kommer frem, ser det ikke ut som om stranden er særlig stor. Men så, gjennom et lite sund, åpner det seg en stor lagune på baksiden, godt gjemt bak noen massive trær. En skikkelig “oi!”-opplevelse.
PS klikk opp bildene ! :o)
Sundet er sperret av med et stort hainett. Det skal nemlig være bullshark i området, og dem møter man helst bare på bilder.
Det vi derimot møtte i dag, var noe helt nytt for oss: goannaer. Ikke iguaner – selv om jeg ikke helt ser forskjellen. Ifølge ChatGPT er det hovedsakelig størrelsen som avgjør navnet. Flere av disse krabatene var godt over halvannen meter lange.
De labbet rundt på bakken mellom teltene, for området er også en teltplass for de som vil overnatte i villmarken. Goannaene har farlig skarpe klør og klatrer gjerne i trær. Det er strengt forbudt å mate dem, for da kan de bli aggressive. De fleste av oss holdt heldigvis god avstand – med god grunn.
Boss er for øvrig boss også her, og Veolia tar seg av det, akkurat som hjemme.
Grillen vi tidligere har sett, fikk virkelig kjørt seg her. En fiks ferdig gassgrill som står klar til bruk – det eneste kravet er at man rydder og vasker etter seg. Enkelt og greit.
Returen gikk med samme ferge, som var innom flere små strender med artige navn og små, idylliske havner. Det hele minnet litt om Saltkråkan. Vi la også merke til at de satte opp et gult flagg dersom båten skulle stoppe – ellers tøffet den bare videre.
Det var meldt skikkelig varmt i dag, og heldigvis kom en liten bris som av og til føles mer som en hårføner enn avkjøling. I morgen melder de hele 32 grader, så det er bare å holde seg i skyggen når det lar seg gjøre.
En av mine slagere her, ikke mye januar da:
Det ble en ny tur ned til stranden her i Avalon, bare for å få den aller siste dypen før middag. Folk her lever virkelig i vannet – bader, svømmer og flyter rundt som om det var den mest naturlige forlengelsen av stua.
Dagens middag var lam og brokkolini++++ hjemme på terrassen
Ikke bare litt trist, men skikkelig trist egentlig. Nå er det bare én dag igjen.