Litt venner med magen igjen, og verden er straks et bedre sted. Da er det på tide å legge kursen mot Mount Wellington. På vei opp oppdager vi imidlertid at Google Maps ikke alltid er den beste vennen man kan ha. Vi er rett og slett helt på bærtur. Heldigvis fanger vi opp fadesen før vi har kjørt halve Tasmania på kryss og tvers, og finner omsider riktig vei til toppen.
Oppover i høyden blir tåken stadig tettere. Til tider er sikten knapt mer enn to billengder, og i takt med høydemetrene synker også temperaturen. På toppen viser gradestokken beskjedne 8 °C. Utsikten er… ja, la oss kalle den subtil. Tåken kommer og går, og gir oss glimtvis innsyn bortover – men definitivt ikke nedover.
Og som om ikke det var nok spenning: Vi er nær ved å få vår egen «roadkill-opplevelse». En wallaby (altså en liten kenguru) hopper plutselig frem bare fem meter foran bilen. Pulsen er høy, men både wallaby og bil slipper uskadd fra det.
Neste og siste punkt på programmet er Port Arthur. Et enormt fengselsanlegg fra gamle dager – og med enormt mener jeg virkelig enormt. Her finnes alt: fengsler, sykehus, kirke og det som nærmest må ha vært en hel landsby.
Turen dit går smertefritt gjennom variert landskap, og med fartsgrenser helt opp i 110 km/t. Jeg har litt forkunnskap om stedet, men blir likevel tatt fullstendig på sengen av omfanget. På det meste bodde det over 1000 fanger her, i tillegg til hundrevis av soldater og sivile. Vi går en stor del av runden og ser restene av flere fengsler – godt restaurert – med små plaketter overalt. Hver celle og bygning har sin historie: en fange, en baker, en fangevokter. Selv doktoren har fått sin egen lille livshistorie på metallplate.
En del av opplegget er et minicruise fra havnen ut til Isle of the Dead. En øy på omtrent 100 x 100 meter, hvor over 1000 fanger er gravlagt – i tillegg til rundt 180 sivile. Kun de sivile fikk gravstein. Fangene fikk… ja, evig anonymitet.
Vi får også vite at ungdomsavdelingen huset fanger helt ned i sjuårsalderen. Det var den kriminelle lavalderen i England den gangen. Ikke akkurat barnevennlig.
Det er nesten utrolig at hele anlegget kun var i drift i 20 år. I løpet av den tiden bygget fangene blant annet rundt 200 skip, mange av dem hvalskuter – for hvalfangst var big business her. Fangene bygget naturligvis også hele anlegget selv. De minste cellene må ha vært rene helvete. Og nettopp det ble stedet kalt: Helvete på jord.
Den hardeste avdelingen hadde et regelverk som strakk seg til minst 64 regler. Én av dem var total taushet: fangene fikk ikke snakke, gi tegn eller skrive til hverandre. Døgnet rundt. Kun svare når de ble tiltalt av offiserer. Vi får også gå inn i den verste cellen: 2 x 2 meter, uten vindu. Når døren lukkes er det totalt mørke. Ikke en flik av lys. Jeg må ærlig innrømme at jeg flere ganger tenker at det kanskje hadde vært bedre å bli skutt.
I dag er hele området et vakkert parkanlegg, med flotte boliger der offiserer og adel en gang bodde. Kontrasten er slående.
Det jeg ikke visste, er at det nettopp her i 1996 fant sted en massakre. En mann skjøt og drepte 35 mennesker inne i en bygning på området. Denne er i dag gjort om til et minnested. Det er tungt å være der. Stemningen sitter i lenge etterpå.
Jeg tror for øvrig dette er det sørligste stedet jeg har vært i hele mitt liv.
Tilbake for å levere leiebilen møter vi en dame midt i en hissig diskusjon med «Karen» bak disken. En liten prikk i frontruten har dukket opp, og regningen er på 1200 dollar – riktignok noe forsikringen skal dekke (betale tilbake). Det krangles om bilder før og etter, og om prikken i det hele tatt eksisterte tidligere. Jeg frykter det verste, men trøster meg med at jeg selv tok minst 20 bilder før vi kjørte avgårde. Alt går heldigvis helt fint.
På flyplassen venter en siste, liten overraskelse. Vi har en colaboks og en uåpnet flaske brus. Vi bestemmer oss for å drikke litt før sikkerhetskontrollen. Jeg tar en tredjedel av flasken, mens colaboksen nesten er urørt. Vi går for å kaste dem, men blir stoppet av en vakt. Flasken er helt grei å ta med – colaboksen må kastes. Grunnen? De vil ikke ha søl i skannemaskinen.
Helt nytt for oss, som nesten kastet en splitter ny sjampoflaske av gammel vane.Flyplassen her minner mest om gamle Flesland, alt går på bakkenivå. Alle fly må ha egen trapp. Restauranter og barer er alt blandet i et stort kaos sammen med suvenirbutikker og utganger.
Det er også lett å legge merke til at på de fleste flydistanser i Australia er det to selskap som regjerer. Det er Jet Star og Virgin. Jet Star er et underselskap av Qantas.
En tur på toalettet ga en ny a-ha. Se på bildet under, automatisk lufttørker innebygget i vannkranen. Begynte å virke straks vannet stoppet. Knast
Jet Star «sucks» først lang forsinkelse fra Cairns, så kansellering fra Sydney og nå ny forsinkelse fra Hobart. F…..
I tillegg: de roper stadig på systemet – kom å vei håndbagasjen. Maks 7 kg. All inklusiv. Alt skal på vekten, det er bare å tømme lommene. Bot kommer om man ikke har egen merkelapp på vesken. PS vi reiser bare med håndbagasje her.
