Wellington park – kanskje i morgen
I dag sa magen rett og slett pang. Det begynte allerede i natt. Full krampe – slått litt ut, men ingenting vil ut. Resultatet er at et arrangement må sløyfes i dag, men jeg kan fortsatt velge hvilket… dersom jeg er på beina innen en halvtime. Klokken er 11:40.
Vi spiste stort sett det samme i går, så hva dette skyldes, er bare å undres over.
Tre timer senere: det kom ut. Og som vanlig rekker man ikke toalettet. Heldigvis lå kjøkkenet strategisk plassert på veien. Ingen skrytehistorie. Dette er visst bare noe som skjer når man er på reise.
Klokken er nå 18:45, og jeg har fortsatt ikke forlatt sengen. Jeg visste ikke at det var mulig å bli så trøtt. Eller å sove så mye.
Sist jeg opplevde noe som ligner, var på sekstiårsdagen min på Bora Bora. Også da hadde jeg reist i flere uker, og dagen før spist nøyaktig det samme som resten av reisefølget. Likhetene er slående. Den gangen klarte jeg riktignok å gjennomføre dagens program, som var dykking – selv om lyset gikk ganske raskt etterpå.
Merkelig dag. Først valgte vi bort markedet i byen. Så ble gangveien i tretoppene avlyst. Til slutt var det bare å si nei til turen opp til Mount Wellington over byen.
Da får man heller kose seg med små kuriositeter mens man ligger og ser ut i været – eller luften. Se for eksempel på bildet under: dørklinken sitter mistenkelig høyt. Jeg lurte et øyeblikk på om døren var montert opp ned for å hindre barn i å åpne den. På neste dør var det slik jeg forventet. Men ærlig talt: jeg synes egentlig ingen av løsningene er helt riktige.
Nå er det bare å reise seg. Trump har visst startet krig i Venezuela.
PS folk leger seg tidlig her. Husene er mørke før kl 22:00 gjerne kl 21:00…..
Dette var det samme i Australia.