Styx Tall Trees Conservation Area
Another day, og på’n igjen.
Turen gikk til Styx Forest, hjem til noen av verdens høyeste trær. Vi snakker rundt 100 meter, sånn omtrent. Litt over en times kjøring hver vei + 3 mil grusvei, men det er jo en del av opplegget – man får sett både natur og landskap.
Veinettet rundt byen er imponerende. Opp mot skogen minner veiene mest om norske landeveier, helt OK standard. Noen steder er det faktisk 100 km/t, noe som føles friskt på svingete veier. Etter en times kjøring hadde vi ikke sett en eneste butikk, men fant heldigvis en liten kafé og fikk i oss frokost.
Da vi gikk ut derfra, gikk Google Maps fullstendig på trynet. Plutselig var vi i ødemarken, uten dekning og uten anelse om retning. Forsøk på reset hjalp lite. Det var bare å kjøre tilbake til kafeen og spørre om råd.
Det rådet innebar tre mil på grusveier med gedigne hull. Jeg var sikker på at forestillingen skulle ta natten – det kom så brått at nesa nesten var i frontruta. Men etter mye kjøring i dype skoger nådde vi målet.
WoW. WoW. WoW.
Dette var trær å skrive hjem om. Nakke-knekk-garanti i hver eneste betraktning. Vi gikk på en tilrettelagt sti inne i skogen, og den ene giganten etter den andre dukket opp. Hele turen føltes som en jungelopplevelse, med enorme bregner og gammel skog som hadde lagt seg ned for lenge siden.
Returen var samme øvelse, bare med litt mer selvtillit. Og hjem til Hobart gikk det helt fint, i strålende vær. Landskapet var variert og spennende: først skog, så vidstrakte enger og elver.
Dagens mål nummer to var MONA – Museum of Old and New Art. Dette hadde jeg gledet meg til helt siden turen ble bestilt, og forventningene var skyhøye.
De ble innfridd. Tolv ganger WoW, ganger tolv. Kanskje hele turens høydepunkt. Dette er Disneyland for voksne. Jeg gikk rundt og lo av ren begeistring. Tenk at det er mulig å finne på så mye rart – og faktisk bruke penger på det.
Moderne kunst helt uten sikkerhetsnett. Det var ting å se, høre og føle på. Rundt hver sving ventet en ny “mind blown”-opplevelse. Her er det egentlig bare bilder som kan forklare noe som helst. Vi var der i tre timer – og kunne lett brukt tre til.
en av tingene vi var med på, var å vente en og en halv time i kø på noe vi ikke visste var. Dette var en virtuell billett som ble oppdatert etterhvert som tiden gikk. Vi rykket frem i køen. De var veldig spent på hva dette kunne være. Når tiden var moden slapp vi inn i en spiral hvor det gikk nesten i helt stummende mørke. I senter av spiralen gikk man inn i en liten boks. Nesten som en telefonkiosk. Dette var stedet for å komme med tilståelse/skrifting, som om messe i kirken. Oppi taket i mørket begynte det å komme stemmer, stemmer som snakket til oss. Jeg oppfattet dette som viderekommende AI, og jeg spurte stemmene om dette dette ble benektet. Jeg forsto ingenting men vi klarte å holde en kommunikasjon med både en og flere mennesker i lyden som kom ned i mørket fra taket. En veldig underlig seanse. Jeg var så nysgjerrig at jeg måtte spørre vakten om dette var avansert AI. Nei det var ikke, vi hadde snakket med tilfeldige mennesker på taket av museet. Det ga oss en god latter.
Kom på at jeg må ta med litt om flyturen også – spesielt innflygingen over Tasmania. For en entré! Øya lå der under oss med høye fjell, lange strender og et landskap som så både vilt, vakkert og temmelig forlokkende ut. Dette landet ser rett og slett spennende ut å utforske.
Denne ettermiddagen bar det rett til Drunken Admiral for å se om lykken var bedre i dag. Det var den ikke. Skal dere ha bord her på denne tiden av året, bør dere nok bestille… i fjor. Alt var fullbooket – høysesong, intet mindre. Litt plaster på såret fikk jeg likevel, for jeg fikk lov til å ta en runde og knipse noen bilder og litt video.
I havnen ligger det fortsatt mange båter fra seilasen som kom ned fra Sydney, selv om flere har stukket videre siden i går. Det som definitivt ikke har stukket av, er fiskerestaurantene – de ligger tett som sild i tønne. Så i dag ble det klassikeren: fish and chips med en god øl. Vanskelig å slå.
Kom i snakk med en kar på en av de største seilbåtene som ligger igjen. Det var et mannskap fra Filippinene på en båt fra Australia. Jeg spurte hvordan turen hadde vært over Bass-stredet ned til tasmania. Han påstår de hadde hatt 50 fot høye bølger. Turen hadde vært forferdelig. Selv om jeg avrundet til kanskje 10 m høye bølger er det jo ikke noe jeg ville vært uti.
For øvrig må det nevnes at dagen også har bydd på et litt mindre sjarmerende australsk fenomen: roadkill. Langs veiene lå det dessverre døde dyr i alle størrelser – fra kenguruer til små fugler. Naturen er brutal, også på postkortsteder.
Se bilde under: det flotteste posthuset jeg noensinne har sett. Punktum.
Da vi ruslet ned til havnen, kommenterte jeg at dette virkelig er et trivelig sted å være. Intimt, rolig og med et gjennomført gammelt, tidsriktig preg. Det føles ekte her nede.
En liten bonus er at solen går ned omtrent en time senere enn i Sydney – her er solnedgang rundt klokken 21. Sydney ligger jo omtrent på linje med Cape Town, så når vi er i Hobart er vi virkelig langt sør.
Det neste vi fikk se, var en sverd slukene dame. Og til finale la hun seg like godt ned på en spikermatte med en mann stående på magen. Ak ja hva vi skal få oppleve i dag.
Dette foregikk rett utenfor et enormt telt med vin-, øl-, whisky- og matservering i alle varianter. Litt som Zachariasbryggen, bare ganget med 20.
Nok en opplevelse, vi var havnet i årets test telt for drikke og mat.
Hva mer kunne toppe denne dagen?
Jo da – akkurat idet jeg hadde skrevet dette, dukker det opp en full type som tydelig har bestemt seg for å hoppe. Og han hoppet. Fra en høy brygge. Med rundt 200 meter svømming før det var mulig å komme seg opp igjen. Hele “Zachariasbryggen” sto samlet og fulgte ham i land.
Da tenkte vi: Nå er det vel på tide å gi seg. Men neida. På baksiden av det store teltet vi hadde gått gjennom, var det full rockekonsert med et jenteband og strålende stemning.
Til slutt gikk turen hjem gjennom stille, mørke gater. Jeg ble nesten litt satt ut av alle de vakre gamle kolonihusene. En ting er tydelig: her går lyset tidlig i husene.
God natt – for en utrolig dag i Tasmania