Kategori: PÅSKEØYA

Til Påskeøya i september.

Hvorfor heter det Påskeøya?  Eneste forklaring jeg finner må ligge i at det er jævla mange høner her som da legger «påske….?»

Dagen startet ikke der, men kl 0330 på flyplassen i Papete. De vil si da vi reiste oss fra en skral 4 timers søvn. Videre til 1 times innskjekking osv. Dette ble kanskje den korteste dagen i mitt liv. Vi fløy i 4 timer og 40 min, samtidig som tidsforskjellen ble hentet inn med 5 timer. Slå den!

På flyet møtte vi denne gangen «den» ungen som SKRIKER lenge. Noe som fikk meg til å tenke praktisk, kan de sender hunder og katter i underetasjen må vel det gå med ….. også. Det ville spart 400 mennesker for mangel på søvn, stress og @&%$&/##.

Nå ble annonseringen utvidet med spansk, det vil si at nå var det på: fransk, polynesisk, engelsk og spansk. Rundt oss satt en familie på 21 som alle skulle til Santiago en uke på ferie. Ganske heftig når turen da blir: NZ – Tahiti ca 5t. + 2t opphold – Påskeøya 5t +2t opphold – Santiago 5t. Tar vi med 2t i NZ har vi ca 21t og så skal du ta turen om igjen om en uke? Før landing på Påskeøya fikk vi beskjed om at flyet ble «gasset/Detoxed» i cabinen – skulle være helt ufarlig. Det som var litt mere skremmende var helsevesenet som tok imot oss ved ankomst. Hyggelig de, men ikke budskapet: det er mygg på øyen som kan overføre Denguefeber som ikke er bra og uten «motgift».

Alle fikk en myggspray på størrelse med en «vindusspruteflaske». Den skal brukes både under og utenpå klærne. Kontrollen generelt var omstendelig og tok laaaang tid ved ankomst. En annen merkelig ting var at vi for første gang ikke fikk stilt tid automatisk på mobil. Alt gikk grundig i bal og vi ble lurt flere ganger. 

Flyet var forsinket grunnet været som da må ha vært vinden, noe surferne satte stor pris på. Dette var «store»bølger selv i bergensk målestokk.

Om få kunne engelsk i Fransk Polynesia, er det færre som kan det her. Her går alt i spansk og de fleste turistene er tydeligvis fra Chile.

Den store fordelen med gårsdagen var at når alt med tid gikk i bal, gikk solen ned to timer senere enn på Bora Bora, nå kl 2014. Det ble lykke, vi fant de riktige Maoistatuene og rettet inn solnedgangen etter de. Vi var ikke alene for på Påskeøya er solnedgangen viktig. Dobbel WOW med andakt når vi sier det. Magisk stund med et spill av farger.

Solnedgang Påskeøya

Endelig var magen på lag og vi kunne innta en av øyens veldig mange restauranter. Det var det ikke bare vi som hadde gjort. I tillegg til diverse gjester var der 5 – 6 store hunder som tok oppstilling ved siden av der de forventet noe å «hale» (ikke hundehale). En ganske stor en, hadde valgt ut oss og stod der under hele måltidet. Riktignok ble den loset bort en mengde ganger, men det var bare en tur rundt/under nabobordet og på plass igjen. Kan virke som om hunder er hellige kuer her, ser ikke noen som får «kjeft».

En hund etter mat – på restaurant

Dagens gjenglemte:

På Bora Bora kledde de inn Mobilmastene til de så ut som trær.

Steinansikt – bokstavelig talt!

Bergen har Trollhaugen, Egypt – pyramidene osv… Endelig kunne vi sette oss i en Taxi for dagstur til steinansiktene mm. Taxi høres fint ut og det er det jo normalt, spesielt for å slippe å sitte på buss. Sannheten er at prisforskjellen var liten og bakdelen akseptabel. Det er jo alltid en bakdel, så også her. Bilen (taxien) lignet mest på min første bil om den hadde blitt satt i drift etter 40 år og det etter å ha stått langs en støvete landevei med åpne vinduer.

Litt støvete tak i taxien?

Bakdel 2, vi måtte kjøre med «tause Birgitte» – han kunne spansk og vi engelsk, og det uten unntak. Da blir det stille. Fordel 1: vi slapp selfitryner, fordel 2: lite mas på 4 språk, fordel 3: ingen kø. Ble vi imponert, gjett om – han tok oss med til ALLE steder og vi kunne vandre hvor lenge vi ville. Ene stedet vandret vi i nesten 1,5 time, mens han «sov» i bilen. Alt vi ville vite stod jo på plakater på hvert sted. Først til en gedigen vulkan/krater men gammel bosetning på toppen av krateret: religiøst og kulturelt senter. Den imponerende «Storyen» her var: kampen mellom ledere, på våren (i gammel tid).

Øyen de svømte til-

Da klatret de ned 300 meter klippevegg på utsiden av krateret til sjøen for å svømme 1,4 km til en klippe. Klatre opp og hente det første Sørterneegget og bringe det i retur (helt). Den seirende hadde tittelen til neste vår/egg.

Mange steder, bosetninger mm før vi kom til de klassiske hodene i fjellsiden. Imponerende, størrelse, utførelse, antall og få turister. Dette likte vi. Påskeøya i et friskt pust. En avstikker til baksiden, som var et nytt krater, ga oss en solid overraskelse. Vi forventet et krater, men ikke en dal som var grønn i dette tørre landskapet med det vi først trodde var en sjø i senter. Det viste seg å være mørkegrønt gress. Her var også trær med friske store røde blomster.

Vulkan som en oase.

Steinansikt.

På veien videre forstod «Birgitte» ordet: STOP! Og så han gjorde. Jeg måtte bare ut og filme/fotografere alle villhestene. Veldig vakkert og veldig mange, – mange steder.

Ville, frie der de løp om kring ,-)

Det er ikonisk å vandre rundt den store/lange rekken av statuer på stranden. Størrelsen, variasjonene og kraften er både til å ta og føle på, selv om det er strengt forbudt å ta de på nesen. Det sier alle skilt, men jeg mistenker det gjelder hele hodet/kroppen. På neste stopp oppstår den lille krise: jeg har mistet polaroid-filteret til kameraet på ett av de to siste stoppene. En ting er sikkert: det er enklere å finne det igjen enn å forklare «Birgitte» hva som har hendt. Da er forsøket tapt før start.

Stilig, men de var veldig tause.

En innskytelse: på rommet senere letet jeg etter noe annet og fant da et filter jeg hadde tatt med i reserve. Knall med tanke på GALAPAGOS.

Vi hadde flere fine stopp og mistet oversikten over hvor mange. En fellesnevner er få turister og få «selfitry…). Sjåføren fikk ekstra betalt, men det forstod ikke han (kanskje senere på kvelden). Han var forresten på linje med bilen i klesveien, men hyggelig og veldig tålmodig.

I resepsjonen ble vi oppfordret til å delta på kulturell aften. Den beit vi på og dermed førte vi oss inn i en «tidsklemme» Ikke visste vi hva det var da. Kortversjonen: skal vi ta en is: ja – og se på bølger/surfere. Vi skal ha med oss en ny solnedgang: ja. Vi må ha middag før kulturell aften: ja.

Resultat: 30 min til solnedgang i det vi bestiller middag. 10 min til å lage, 10 min til å spise 10 min til å gå til statuer/solnedgang. Utrolig, maten stod å bordet etter 10 min. Nå var det vår tur. Prøv å spise en 250gr biff med tilbehør og øl på 10 min. Det gikk (nesten), før løping til statuer. JIPPI, bare synd solen sviktet (ikke helt). 

10 minutters middag.

Solnedgang dag 2.

Neste øvelse: Finn stedet for kulturell aften. Dårlig forklart, dårlig tegnet på et kart. Ny kortversjon: vi havnet på et barnehjem hvor noen syntes synd på oss og kjørte oss til riktig sted. Den kulturelle aftenen var jeg redd var en turist «Rip Off», men det opplevdes ikke slikt. Det var en heftig og intens time med musikk og dans knyttet til øyen og tradisjoner.

Krigersk dans.

Noen hakk mer intens enn «leikarring».

På veien hjem var vi enige at selv med 1,5 dag på Påskeøya, var vi i box.

En liten intern diskusjon om vi nå kunne fortsatt i 3 måneder til: ja, men begge er enige om at det er så mye å fordøye at vi må la ting synke. Vi vet ikke lengre hvilken dag det er eller dato for den saks skyld. Hva vi gjorde i forrige uke er som som for en måned siden, eller to.

Over på litt info:

Personlig tror jeg: 1/4 driver taxi her. 80% av taxiene burde vært avskiltet. Antall høner og haner er på vei til å overstige befolkningen.

Her er det spansk og atter spansk som gjelder. Vi gikk fra en restaurant da de ikke hadde meny på engelsk eller kunne ett ord på engelsk. Kjekt å vite hva vi spiser.

Her er det kontanter som gjelder, betal gjerne med US $, ellers er det pesos. Det finnes ikke bosskorger, men skilt som ber deg ta bosset med hjem og det selv utenfor butikker som selger is/brus osv.

Folk rir i gaten på hester uten sadel. Tipper mange har villhester de har eller vil prøve å temme.

Det er et rikt utvalg av spisesteder i sentrum som har åpent frem til kl 23. Menyen er også rikere enn på Moorea og Bora Bora, hvor de også stengte tidlig på få restauranter. Sentrum er vel hele byen, og også 95% av bebyggelsen på øyen. Det finnes ingen hus sør på øyen (ca 80% av øyen – egen antakelse).

Store deler av veiene er så dårlige at det lønner seg å kjøre i «grøften».

Bilparken er delt i to: de som bærer preg av dette og de som kun er i sentrum. Forøvrig er alle støvete.

Vi har kjørt gjennom flere Eukaluptus- skoger som lukter deilig.

Alt dette er nord på øyen – så noen palmer i sør.

Om folk ikke kan engelsk, er de alltid veldig hjelpsomme, om så fingerspråket må til. 

I sentrum er det en liten «fiskehavn» med ca 10 – 14 små båter, alle med Yamaha påhengs. Disse ligger bak en liten molo som er den eneste vi så. 

Båthavnen.

Frokosten på hotellet er fullt på høyde med hva du kan ønske, også med kaffe «dessert» og annet snooop