Landet på Gatwick ca 06.20, eller 00.20 US tid. Tar vi utgangspunkt i US tid, har vi egentlig bare vært en «kveld» på flyet og det med veldig mye turbulens. Med andre ord: vi er i London uten noe søvn. Dette husket jeg fra sist jeg dro over «dammen» denne veien og var fast bestemt på å gjøre noe med det – det gikk bare ikke.
Ikke overtrøtt, men må knuse noen timer til neste fly kl. 10.50. Det gikk greit og vi var på vei til Bergen. Heldigvis falt øyelokkene ned og det ble en times søvn+ Ved «gate» i London åpnet verden seg i form av skravling på bergensk, mange. Nå var vi hjemme….. og kan la ting synke inn. Alt har gått bra og det var til overmål en knall opplevelse. Tar en oppsummering i «Epilogen».
En god frokost før 50 min i taxi til flyplassen. Vi var oppfordret til å være der 3 timer før. Det er mye, men vi hadde ikke noe annet å gjøre og køene på denne flyplassen var ikke av de minste. Eneste underholdning ble en «bom» stopp grunnet en mulig bombe. Mye fekting og politi som var polstret og gjorde klar en snor til å trekke ut en tralle med bagasje. Dette bare 10 meter fra oss. Heldigvis ble det ikke mere spennende enn som så.
Politiet i bakgrunnen med «bomben»
Nå var vi tilbake til standard, da mener jeg i flystørrelse. Litt overraskende hvor små fly kan virke, selv om det er dette vi egentlig er vant med. Det var ikke av nyeste typen dette heller.
Jeg var litt spent og nå kom svaret, ville jeg reagere på luften i 2800 meters høyde (Quito). Har slitt litt med dette før. Og ja, jegmerket det. Litt som om man vil rense lungene etter å fått inn røyk/annen gass og lettere andpusten. Vi ble hentet på flyplassen av en hyggelig gammel mann i taxi, sikkert den eldste (taxien) i byen, som forøvrig hadde en kraftig forbedring både på bilpark og bebyggelse i forhold til Lima. Byen og områdene rundt virket mere europeisk enn det vi har sett på lenge.
Opplegget for Galapagos inkluderte opphold på «Hilton». Vi ble ikke veldig imponert når ingen av nøklene virket og etter å ha fått nye virket fortsatt ikke min. Kjekt når du ikke en gang kan ta heisen uten. PS vi skrev tidligere at de forlangte nøkkel i heisen i Kina, men det gjør de overalt – det er bare vi som er blitt «gamle».
Fra hotellet
På hotellet var det beskjed om infomøte om bare en time. Vi hadde mye å gjøre før den tid. Info fra hotellet sa at man burde ikke ha pass eller kontanter på seg ute på byen. Like så ble vi anbefalt å gå i minibank/ATM inne på et apotek, ikke ute på gaten. Apoteket hadde egen vakt ved inngangen. En god start for å føle seg trygg i en by. På veien inn til byen så vi at det var mye tiggere, og de så virkelig fattige ut. Gjerne hele familier i et veikryss.
Etter en raskt tur rundt hotellet og noe i gapet, var det retur til infomøte. Det viste seg at vi blir 7 engelsktalende og 13 kinesere. For å si det slik: vi tok ikke «bølgen». De andre engelsktalende var 3 fra Australia og 2 fra England/Skottland – veldig hyggelige, litt eldre enn oss ungdommer.
Guiden vår leste all info på engelsk hvorpå en kineser oversatte til resten. Noen kinesere kan litt engelsk, muligens, vi får se.
Humoren kom når snorkling ble diskutert. En kineser lurer på hvor dypt det er – for han kan snorkle, men ikke svømme.
Opplegget starter neste dag kl 0400, med andre ord: opp kl 0330.
Det lille ekstra:
Alt her går i US $
Hilton opplyste at tilgjengelig databruk på wifi er 3 Mb pr to dager.
Rundt i byen kjørte pyntede gaaaamle lastebiler med «planet» fult av festløver, også for barnebesøk med dans.
Party buss.
Utsikten er finere i Ecuador – korrekturleser mener jeg bør ta med at den går på to ben.
Opp kl 0330 for å ta et tidlig fly til Galapagos, Zzzz zzzz
Fra mørket til lyset og fra 2800 meter til havnivå.
Bussturen til flyplassen inkluderte den lengste bakke jeg noensinne har kjørt ned inne i en by – den tok aldri slutt, i vert fall ikke før vi nådde bunnen. Vi ble nå loset gjennom det meste av turledere.
På flyet sprayet de bagasje og oss, slik virket det i hvert fall, selv om ikke det nødvendigvis var meningen.
Noen timer senere stod vi på det som skal være ukens aktivitet og etter mindre enn ti minutter var første sjøløve og pelikan observert. Vi ble tildelt en lugar nede helt fremme i båten. Kanskje litt klaustrofobisk for mange, men når vi fikk se bad og dusj samt at vi var borte fra de fleste kineserne – fungerte dette. Alt tar tid med disse kineserne, forferdelig mye tid (noe vi skal få erfare grundig). Vår guide forteller, kinesik guide oversetter osv… samtidig sitter de på telefonen og holder på med alt annet enn å delta i denne verden.
Båten vi reiser med
Etter at båten hadde letter anker for igjen å senke det på en ny nøy (plass), fikk vi tildelt våtdrakter og snorkleutstyr. Videre i bloggen må jeg korte ned alt kineserne gjorde vedr. ditt og datt. Jeg skriver bare en K, så forstår dere at noe tok forferdelig lang og unødvendig tid. Heldigvis ble vi splittet i to grupper: Kineser eller Ikke!
Komplett hvalskjelett
Ut å gå, opp og stå – må vel rette til snorkle. Vi kom i land på en meget spesiell øy som bestod av 90% sand og var kanskje 300 meter lang. En sydhavsø uten palmer, men veldig mange sjøløver – og et komplett hvalskjelett. Fint å vandre rundt og hilse på sjøløvene. På hele Galapagos er det en «regel» om å holde 2 meter avstand til alle dyr/fugler med mindre de oppsøker deg. To meter er no ganske tett det også, og ofte kan en ikke unngå å komme nærmere.
Sjøløve
Ny øvelse; snorkling:
Deilig temperatur i vannet, liten sikt og en hissig han-sjøløve som var innpåtrengende. Her ble en ny 10 metersregel innført. Undrenes tid er ikke forbi. Mormor svømte med snorkel og maske uten bunnkontakt i opptil …. sekunder/kanskje flere minutter – veldig bra, dette kan bli noe. Hun glemte tid og sted og forvillet seg i retning hissig sjøløve, slik at jeg måtte bruke utestemme. Ombord ble det servert velkomstdrink, de fleste kineserne skulle ha alkoholfri.
Fin strand
En super start på Galapagos ble avsluttet med solnedgang fra båten og beskjed om at første aktivitet neste dag starter 0600. Da er det bare å Zzzz zzz uansett hva klokken viser.
Smilet går helt rundt under innsovning selv om vi allerede var ute i rom sjø i den grad som er best egnet for ekte sjøfolk.
OK, vi var oppe da uret viste 05.30, men da er du ikke våken -derimot når du står ovenfor 30 hai, da er du våken. Etter en kort båttur og noen skritt på land, gikk vi langs en kanal hvor vi så ca 30 hai sove – ikke til å tro. Iguaner i mengder, ved siden og oppå hverandre. Sjøløver skal det vise seg at er det dyret vi kommer til å se mest av, men overraskende fikk vi også hilse på noen pingviner her. Hvilken start på en Galapagos-dag. Tidevannet er 2 meter, men kan komme opp i 3,5 meter. Dette var morgenøvelsen og det før frokost
Haier som «sover» 30 stk +
Nå var det lengre vandring på vulkan. Bussen, eller skal vi si det som det var: åpen lastebil med verdens hardeste seter og veldig trangt, tok oss oppover. Først i en lavaørken, så kom noen kaktus og etter ca 45 min var det hele blitt en regnskog i tett tåke – til og med appelsintrær. Jeg var riktig frostig og så frem til det jeg hadde oppfattet som en litt tyngre «fjelltur» for å gjennvinne varmen. Det ble det ikke, men etter noen kilometer kom solen frem – deilig. På veien opp gikk jeg sammen med en australier og det var mye å snakke om, innen de fleste områder. Egentlig utrolig hvor likt det meste er når vi skifter temaer. Han pensjonerte seg da han var 58 (67år nå) for å hjelpe en syk far. Jobben i helsevesenet ga en god pensjon. Et interessant tema var asaiter, spesielt kinesere i Australia. De har penger og betaler for studieplasser, noe som universitetene har blitt avhengige av og noen steder er det over 80% fremmedstudenter. Det må være veldig gale.
Gigantisk vulkankrater
Samtidig som solen kom var vi ved krateret. Et av verdens største, 10 km bredt og pga terrenget – tar det en uke å gå rundt. Et imponerende syn med tåken som seg inn fra ene siden og solen som hadde kontroll over resten. Slik er det vanlig å finne krateret, noe som også betød at vi måtte tilbake i tåken. Dette er en aktiv vulkan og man vet ikke hvor eller når utbruddene kommer. Siste utbrudd senest for to år siden. Så var det disse (k), de kom dinglende langt etter og sinker alt. Tror mange er sendt på ferie av firma eller rike foreldre. De har det beste av utstyr, kamera etc. iPhone er standard og likeså en upraktisk påkledning (ikke alle).
Søte små pingviner.
Når vi fra vesten må nøye oss med 4 overnattinger grunnet pris, skal de ha 7. I en prat med guiden fortalte han at det er narkotikasmuglere som kommer fra Sør-Amerika og tar stopp ute i havet, i påvente av ulovlige forsyninger fra Galapagos. Mye av problemene på Galapagos skyldes nå japanske fiskere som fisker på vegne av Peru, og det tett opp til den nautiske grensen på 40nm, ikke mye det. De fisker på alt og tar maten fra dyrelivet på Galapagos.
En liten sjøløveblund
Det ble en ny retur i evolusjonen på nedturen. Denne gangen fra regnskog til lavaørken og det med så mange variabler. Har du sett en kaktusskog? Eller en skog med skjegg, merkelige trær med «lav» som henger fra alle grener.
Lunch – 3 retter.
Tur til flamingoene og landskilpaddene. Fint å se på, men ikke mitt høydepunkt. Et stopp i landsbyen, som også er eneste sted å besøke på turen her ute – ga oss en bedre innsikt i øylivet. Støvete, fra sanden som blåser opp fra stranden. I havnen er det sjøløvene som ligger på benkene. Et besøk i kirken, viste oss en kirke vi ikke har sett maken til og det med mange malerier med Darwin´s dyr og tanker.
Flamingoer
En cocktail kalt Orgasme (rum, jordbær og sjokolade) smakte utmerket, men den neste var en riktig killer – en stod igjen på bordet. Klar for middag – 3 retter, men alltid noe godt ved ombordstigning. Standard noe å drikke kombinert med, empanadas, pizza, dipp, kylling osv.. Fantastisk mat og veldig mye – hele dagen.
Litt info:
Galapagos har vært bosatt siden 1835, noe som forklarer at det aldri har vært noe urfolk og at spansk er det fungerende språket.
Iguanene kan dykke til 35 meter og være under vann i opptil en time. Dette er veldig sjeldent siden de ikke klarer å holde på temperaturen og mister den fort.
Landskilpadde – kanskje 100 år gammel
Været på Galapagos er veldig variabelt gjennom året. Det kan være 4 måneder med regn (ikke helt normalt), men september er bra værmessig og det er færre båter/turister siden mange båter er til service.
Det er kun tillatt med 120 båter som igjen kan besøke 80 steder. På hvert sted kan kun 100 mennesker stige i land. Da kan det være 4 mindre båter eller en stor. Stedene som besøkes er det «park»styret som tildeler den enkelte båt.
Sjøiguaner er et av de dyrene vi ser mest av.
Nok for i dag – sengen bestemmer – tidlig opp ZZzz z
Dette var av den ekte sorten og har ingenting med party å gjøre. Med disse tidlige morgenene er det bare å plusse på litt i andre enden. Legge oss tidligere med andre ord og jammen sover vi godt etter 3 retters middag. Denne morgenen startet med tur til den Kinesiske Hatt. På veien dit ble det observasjoner av pingviner og pelikaner. Å se en pelikan fange fisk få meter fra båten er en opplevelse. Den Kinesiske Hatt var en øy med veldig variabel vulkansk utforming. Renner/huler etter lavastrømmer var et nytt innslag. Videre ble det mye sjøløver med unger som dies, pelikaner, iguaner og Nacas Gobis med blå føtter (store fugler). Vi ser en del sjøløvekadaver/lik på strendene og en forklaring er at de kan være angrepet av hai som har påført skader. Resultatet blir gjerne at de blør ihjel på land.
Lava»rør» med noe attåt.
Neste ting var å snorkle på «dypt» vann, uten bunnfeste. WOW dette ble første møte med en sjøløve under vann. Den kom susende under meg, passerte, snudde og kom tilbake for å gi en oppvisning. Gjett om jeg holdt på å drukne når smilet gikk rundt og alt på tape (video). Bare for å tilføye, en hai passerte like ved nesten samtidig. Dette var stort, men et lite skår i gleden for mormor som ikke syntes noe om dyptvannssnorkling.
Mor med barn – et ikke sjeldent syn.
Etter lunsj ble det en strekk i litt røff sjø før nok en ny øy med helt annen utforming og skoger av kaktus. Kaktusen vokser helt ned i vannkanten og det på «bare» lavaen… Her var det også en stor flamingolagune. Disse lagunene må ha saltvann for å inneholde «krepsen» flamingoen spiser.
Kaktus over alt.
Sanden på stranden var kraftig rød og noen sjøløver hadde funnet skygge under trærne bak stranden samt en litt hissig hann nede på stranden. Her ble det hele komisk, vi skulle snorkle, men kineserne hadde tatt med hele garderoben og sminkeutstyret for selfie (F). Jeg ble oppmerksom på en sjøløveunge litt lengre ute og satte kursen mot den. WOW – det ble over en halvtime akrobatikk sammen med den FANTASTISK. Det beste ble at mormor fikk mot til seg og kom langt nok ut til å delta i oppvisningen. Tidsnok til å se når den plukket opp en sjøstjerne og lekte med den. En australsk dame fikk også med seg deler av dette og da var vi 3 av 20 stk. som oppnådde turens formål. Kineserne var sikkert fornøyd med kjolebytte og selfier (F).
E du med på leken?
Da er det sjøstjerneøvelsen…
Velkomst om bord med snacks og drikke. Info om morgendagen, middag og ZZZzzz zzz.
PS:
Vi har fått våtdrakter og vannet oppleves herlig selv om det holder «bare» 20/21 grader.
Kaktuser, og sjøløver under vann var dagens høydepunkt.
Ved strandhugg neste dag hadde jeg forberedt spørsmål til den ene kineseren. Han hadde alt av utstyr og selv kameraet jeg har, har han i to utgaver. Først spørsmålet: jobber du som profesjonell fotograf – nei. Han jobbet for Daimler Benz (Mercedes). OK. Ser du har tatt med det mindre kameraet som er likt mitt i dag: det er ikke likt ditt, for det er kinesisk utgave….? Hvorfor kinesisk utgave: vi har ikke lov å ha GPS i kameraet. Fikk ikke spurt om hva da med, biler, båter, mobiltelefoner, fitbits, osv?
Et helt annet landskap.
Den ene australske damen (som er ganske «kul») deler rom med en kinesisk dame (som kan noe engelsk). Tydeligvis hadde ikke den australske damen klart å dy seg. Hun hadde sendt en kaskade med spørsmål til kineserdamen. Hun ga opp til slutt, de er programmert. De har bedre Google, osv – hva skal de da med Google. Regjeringen vet hva som er best for folket. Men de kunne noen triks, brukte de VPN kunne de få ned vestlig «stoff».
Ikke vanskelig å få gode bilder når de sitter der helt rolig på få meters avstand.
OK tilbake til dagens vandring som bare fikk nye høydare. Vi kom tettere på dyrene og når to hauker sitter få meter fremfor deg og ikke bryr seg uansett hvor mange bilder, film eller folk som står der, da…..WOW.
Landiguan.
Her møtte vi også de første landiguanene. Flottere i fargene for å kamuflere seg i det tørre landskapet. Og som tidligere, landskapet tok pusten fra en med en ny variasjon. Senere ble det snorkling på en helt sort strand hvor mormor helt på egenhånd fikk i følge henne: lekt med en havskilpadde i en halv timer under snorkling. Den e god, vi har en dykker på gang.
Spennende terreng.
Del to av dagen var oppsatt med «rib»tur. Mens jeg stod og ventet på de trege (K) kunne jeg se flere rokker hoppe/fly og skilpadder som var oppe og trakk luft. Turen gikk til fuglefjell og vi kom tett på disse store fuglene. Må nevne Fregattfuglene som er som store svaler. Her fikk vi se de som «flaggermus», de hang i hvert fall slik på fjellet. Ny natur med enorme klipper/søyler og hekkende pelikaner.
Siste aktivitet i dag var dypvannssnorkling. Jeg stakk av gårde fra kinesere som snorklet med livvester på. Svømte hele strekket inn mot stranden. Nesten helt inne filmet jeg en Golden ray (rokke) og mens jeg holdt på med det kom det helt store. En hai passerte nærmest under armen minn. Et flott eksemplar av en White tip shark. Jeg fikk følge den tett i et minutt eller to før den seg videre, WOW. Beste opptak av en hai var i boks.
Bilde tatt fra filmen – som er mye bedre.
Ettermiddagen tok livet av halvparten om bord, i den forstand at sengen ble bedre enn en tilværelse opp i en gyngende båt. Dette var avslutningskveld med mannskapet og guider. Cocktail og super middag med resymé på skjerme fra denne uken. En liten brifing om en ny tur før retur.
Heftige klipper.
Så det lille ekstra:
Den ene kineserdamen ville dele bilder med meg. Altså sende over de hun hadde tatt. Jeg var litt skeptisk, spesielt med å få fylt opp harddisken, men gikk med på det. Bildene kom over og var absolutt flotte. Tid for meg å vise noe av min fangst. Hva skjer da: total crash på disken. Kom ikke opp, kom ikke opp, kom ikke opp…. En liten hissig henvendelse om hun har virus på maskinen, mens tankene var litt paranoide og gikk i retning kinesisk spyware (Spionsoftware).
Etter en laaaaaaaaaaang tid klarte jeg å slå den av igjen og fikk den opp å gå. Tror dette kina greiene går litt dypt nå, men: Ingegerd forstod ikke hvorfor jeg deppa når vi fikk beskjed om antall som skulle være med – nå er alt snudd på hode. Tror ikke hun vil se flere kineser hverken i år eller neste år
Med aktivitet kl 0600 ble det en kort natt. Vi skulle nå til en øy som var omtalt under hele oppholdet. En øy for store fugler, både i paring og hekking. Naturlig nok finnes det da også mye unger, og det gjorde det. Første fregattfugl ble observert med den store røde ballongen på halsen som skal lokke hunner til hannen. Har sett dette på film, men å se det på bare en meter eller to, utrolig.
Fregattfugler ved soloppgang.
Sjarmen er skrudd på!
En stor «dott» langs stien.
Fuglene satt så tett og over så store områder at kameraet begynte å murre på batteriene. Finalen ble en sjøløve som hadde fødet minutter før vi kom til stedet. Da sloss fregattfuglene om morkaken. Å fange mor og nyfødt unge på samme bilde, samtidig som en stor fregattfugl spiser morkaken – det er et scop! Knall avslutning på Galapagos turen. Må innrømme vi fikk en ny latter da vi fikk gjensyn med bildekkene kineserne trodde var en hval ved ankomst
Fra en av velkomstene etter utflukt.
Raskeste innsjekk på flyet. Vi gikk nærmest direkte om bord fra bussen. Litt mere kjedelig med en time i flyet på mellomlanding. Men det ble ikke det kjedeligste denne dagen. I Quito fikk vi beskjed om at det var generalstreik. Det hadde jeg faktisk observert fra flyet. Betraktningen var flere veikryss hvor det var «kork» og røyk steg opp. Buss kunne ikke hente oss, men privat/pirat taxier, 3stk til oss 7 fra Norge, Australia og England. Vi kjørte i kortesje som mest lignet noe fra en skummel film. Plutselig kom biler imot oss på motorveien – i samme kjøreretning med blinkende lys. Våre biler snudde og fulgte samme vei tilbake. Der så vi en annen veisperring med tre trailere i bredden, brennende dekk i neste lag og en mengde taxier i neste lag. Med andre ord 3 lags sperring. Det måtte tenkes nytt og turen økte fra 45 min til 1 time og 40 min. På veien møtte vi militærkjøretøy med soldater. Omveier i gamlebyen, opp og ned, feilkjøringer -en smule skummelt. Beskjeden var videre helst å ikke forlate hotellet og i alle fall ikke besøke gamlebyen. Det ble middag på hotellet som var utmerket og med dessertbuffet til slutt. Natta tok oss kl 19.00 for å forberede oss på en lang tur til flyplassen, hvor flyet skulle lette kl 04.39.
Litt lengre fremme er en veisperring – massivt med brenning av dekk. Husk å klikke opp bilder.
Hva kriger de for:
Bensinen gikk opp fra 1,95 til 2 US $. Ikke så heftig, i hvert fall ikke når det er for en Gallon som er 4,55 liter, det gir en ny bensinpris på kr 3.51 pr liter – klart de skal klage og lage opptøyer. Det er vel samme pris som jeg betalte på min første bil for 40 år siden. Nå skal det innrømmes at diesel prisen gikk vist opp fra 1,3 til 2,4 US $ pr Gallon. Og da blir jo dieselprisene ca kr 4,20 pr liter (kjekk pris for å fylle båten, men da holder det ikke med opptøyer, selv om de er voldelige).
PS. I følge oppslag i Aftenposten er ikke de opplysningene jeg fikk helt riktige vedr priser. Økningen var 30% på bensin og 40% på diesel. Det som var værre, var at hele situasjonen var mye mere alvorlig, og jeg er glad jeg sitter og skriver dette et annet sted etter å ha kommet ut. Se neste blogg hvordan natten var.
Det ekstra:
Fra «rib» båtene på Galapagos hadde vi våt eller tørr landing. Det var enten til brygge eller å hoppe i vannet på en strand. Det ble da litt vått eller mere vått. Tenk på kjolene til kineserne, håper de tålte saltvann.
Etter en god natts skjønhetssøvn og nok en utmerket frokost var det bare å inta en av drosjene på Påskeøya igjen. Greit med priser for de er faste i sentrum/flyplassen: 5 US $ eller 5000 pesos. Lykken var at vi var fremme med innskjekking på få minutter, ingen kø. Gid jeg kunne stoppet der, nei – det ble samme leiken som da vi kom. Forskjellen var at da var køen ferdig og klar fra flyet, nå måtte de samle den opp til den stod til innskjekningskranken. Forbannet være chilenske passkontrollører. OK vi overlevde og tiden til avgang var kortet ned til minimum med fratrekk av køen. Flyet var ikke nytt, sikkert det eldste vi har reist med. Ingegerd ville ikke høre min bikommentar: har det overlevd WW2, klarer det sikker denne turen også.
Leaving Easter Island.
En liten hemmelighet er at jeg har lastet ned en mengde serier/filmer fra Netflix for reisen. Har egentlig ikke fått sett så mange, men i dag passet det bra av to grunner. Systemet i WW2 flyet for video kunne kun vise en film og da til alle samtidig (barnefilm) og det på en veldig liten skjerm. Grunn to var at i dag var det en måned siden jeg lastet ned og alle filmene går ut samtidig (i dag). Saken ble at film to bare ble halvveis og på neste fly hadde Netflix skiftet dato (ikke vi). Der stoppet den filmen.
Påskeøya under vingene.
Litt mere ergerlig var det når HOVED-flyplassen i Chile ikke har «transfer». Vi måtte ut å gå, sjekke inn på nytt. Kanskje når jeg fyller 70 har de fikset dette og jeg er kommet nedpå igjen &%$**@@@.
Flotte fjell i Chile
Måltidet i restauranten var i hvertfall utmerket med en øl.
Glemte å fortelle at hun som sjekket oss inn på Påskeøya kunne laget KJEMPE-floke. Hun sjekket ikke bagasjen til Lima/Peru. Vi kunne risikert å dratt fra bagasjen. En liten refleks i unge spreke fikk frem spørsmålet: Did You…..? – Æ? Skal ikkje dokker være to dager i Santiago? Noooo!
Takk og pris for den – kunne blitt første store blunder.
Nå sitter jeg med en rødvin, en whiskey, Beethoven og bloggen på flyet til Lima. Tror vi har flydd mest Dreamliner som dette også er. Behagelig. Tror ikke flyet er mer enn 1/3 fullt – det skal videre til New York. LATAM som flyselskap har vært helt topp. Knall servise, god mat og nok drikke selv om valget har falt mest på juice og vann. Nok ett skjema på flyet. Her er det mest hva du maks kan ha med inn til Peru.Litt merkelig på antal kamera og membrikker etc. (ligger godt over).
Chile innførte et nytt og veldig omstendelig skjema 02.09.19. som skulle vært utfylt på nettet, men det var jo etter vi dro.
På flyet til Peru var det nytt skjema. Her var det mest hva du KUN hadde lov til å ta med, eks kun to kamera, et videokamera, 4 minnebrikker, 20 CD osv….. Omfanget var stort, selvfølgelig en liste med hva du IKKE kunne ta med. Passkontrollen var litt som i Kina, med fingeravtrykk. Vi er alle kjeltringer, men dette kommer vist flere steder (skanning).
En taxi tok oss til hotellet, lengre enn jeg trodde, faktisk et godt stykke for 19 US $ – ikke gale.
Dagens glemte: På Bora Bora hadde de en egen hilsen fra båt til båt. Den var adoptert fra Hawaii : først vanlig hilsen så trekkes de tre fingrene i midten ned slik at tommel og lillefinger stikker opp og det vinkes.
Får ta det med under glemte: Ingegerd leser fortsatt bøker, er ikke sur om køen går rundt hjørnet i nabokvartalet og har fått orden på altfor hard avføring (skulle slette den – ikke godkjent).
PS vi fikk Steinansikt smykke/anheng på hotellet før vi dro.
På flyplassen i Santiago var det mange større støtter i noe som lignet stein med de kjente ansiktene. Det ble litt for kommersielt og rettet mot en liten del av Chile.
Dette var den dagen på turen hvor vi nærmest var advart. Den dystreste advarselen fikk jeg av en engelskmann på Bora Bora: Lima er en brun by, alt er brunt – vi ville vel sagt en grå og kjedelig by. Nå hadde vi en hel dag til å enten bekrefte eller avkrefte dette. Tripadviser har jo noen steder som får stjerner og det mere enn fire stk. Vi startet med det romantiske strøket Barranco og Sukkenes Bro (ikke helt riktig for det er jo i Venezia), men det skal være en romantisk bro. På vei dit kom en opplevelse jeg måtte bli «voksen» for å oppleve: en kar, ca 1,5 meter unna meg, dro frem verktøyet og satte strålen i min retning. Det som kom ut lignet mere på bremsevæske av typen veldig grønn. Å beskrive mannen overlater jeg til egen fantasi.
Fra Barranco
Strøket var absolutt se-verdig, men en god del mindre enn jeg hadde trodd. Fullt av store fine grafittivegger med «malerier». Hele strøket lå i en liten kløft ned mot sjøen. Først skal det sies at hele Lima har en klippe mellom seg og sjøen. Det var mange skarv og noe som lignet på ørner utfor klippen. For å komme her (strøket) hadde vi tatt bena fatt i nesten 5 km med bygater. Returen falt på enten nedenfor eller oppå klippen. Vi valgte riktig, oppå. Dette var en beslutning som reddet dagen. Vi kom nå til mange fine parker, aktiviteter …. Restauranter fantes også og valget falt på en Cocktail hver. Ingegerd sinn vil hun helst glemme. Det var noe ingefær greier, servert i et kobberkrus. Lignet mest på et gammelt ølglass med hank. Det hele virket som en lidelse for å komme til bunn selv om påstanden var at det smakte OK, men så mye…. Etter denne «positive» opplevelsen/turen skulle vi få med oss Kennedyparken og en katedral. Kort avstand og nok en ny overraskelse. Blomster og hornmusikk. Her var det et blomstershow med mange boder og utstillinger, det hele akkompagnert av et marinekorps. Veldig vårlig.
Marinens korps.
Fin kjole?
Etter en utstrekk på hotellet falt valget på Circuito Magico Del Agua. Mange store fontener i en park hvor de kjører lysshow hver dag. Da var det bare å finne en taxi. Enkelt for det er det nok av, vanskelig for her har vi enda ikke forstått reglene. Er det når lyset er på eller av du stopper en? Ikke som hjemme, men vi klarte å stoppe en med lyset av. Beskjeden fra hotellet – kun de med skilt på taket kan brukes. Det er en «hær» av de uten skilt på taket.
Litt kultur.
Lysshowet var kort og godt som et fyrvekeri bare av vann. Absolutt turen verdig. Vi brukte sikkert 1,5 time i parken og kunne brukt lengre tid, men magen ropte på sitt – ingen ting siden frokost og nå var klokken snart 22. Ikke fordi vi ikke har rå, men spiser når magen gir beskjed og er det travelt og interessant, kan det ta tid. Vi var godt fornøyd med vår «brune» dag. Riktignok har vi ikke sett mye av Lima, men det vi opplevde var nok til å fylle dagen uten å gå i skyggen på noen museer.
utrolig vann/lysshow
En liten konklusjon: jo byen er ganske brun, flat med mest en eller to etasjers bygninger – men du kan fint finne noen «oaser». Uansett: biler, biler, biler og atter biler hele døgnet.
Litt om ditt & datt:
I mange lyskryss står både en og to politikvinner/menn og dirigerer i form av å vifte heftig med armen i kjøreretningen.
Mange kjører med «hazardlyset» (alle blinklys) på. Det fløytes kontinuerlig, også når man står på rødt lys. Alle kjører på «støtfangeren» under prinsippet – du har forkjørsrett uansett. Vikeplikten ser ut til å virke fra venstre, om det finnes noen.
Vi har deilige 20 grader, men mange går vinterkledd.
Denne er viktig: her må beste jobben være: gjerde/port produsent. Alt er inngjerdet og selv på hotellet blir vi låst ut og inn av en port. Over gjerdene er det elektriske gjerder. Er dette en kriminell by?
Alt er strengt bevoktet/sikret.
Sparkstøtting (heter det det fortsatt?) finnes det her som over alt. Dette er en farsott som har blomstret med de elektrisk-drevne…
Kelneren som serverte oss hadde aldri hørt om Norge, og det når vi nå nesten føler oss hjemme?
Prisene inkl. taxi virker rimelige – uten om turistfellene. Uber taxier skal være godt utbredt.
Her fikk vi beskjed om å beregne 3 timer før avgang på flyplass.
På Fransk Polynesia fikk vi ofte en frukt som er en krysning mellom grapefrukt og appelsin. Pomero?
En av passkontrollørene hadde skrevet fødselsdatoen til Ingegerd en dag tidligere, hvorpå hun fikk den slående kommentaren: du går tidligere inn i alderdommen nå.
Det er et merkelig buss-system i Lima. De to midterste feltene i motorveien (av 8 felt) er satt av til busser. Mellom de to feltene er det en «lomme» som ligner mest på en undergrunnsplattform med mange plattformer hvor folk stiger på/av bussene.
Hvorfor heter det Påskeøya? Eneste forklaring jeg finner må ligge i at det er jævla mange høner her som da legger «påske….?»
Dagen startet ikke der, men kl 0330 på flyplassen i Papete. De vil si da vi reiste oss fra en skral 4 timers søvn. Videre til 1 times innskjekking osv. Dette ble kanskje den korteste dagen i mitt liv. Vi fløy i 4 timer og 40 min, samtidig som tidsforskjellen ble hentet inn med 5 timer. Slå den!
På flyet møtte vi denne gangen «den» ungen som SKRIKER lenge. Noe som fikk meg til å tenke praktisk, kan de sender hunder og katter i underetasjen må vel det gå med ….. også. Det ville spart 400 mennesker for mangel på søvn, stress og @&%$&/##.
Nå ble annonseringen utvidet med spansk, det vil si at nå var det på: fransk, polynesisk, engelsk og spansk. Rundt oss satt en familie på 21 som alle skulle til Santiago en uke på ferie. Ganske heftig når turen da blir: NZ – Tahiti ca 5t. + 2t opphold – Påskeøya 5t +2t opphold – Santiago 5t. Tar vi med 2t i NZ har vi ca 21t og så skal du ta turen om igjen om en uke? Før landing på Påskeøya fikk vi beskjed om at flyet ble «gasset/Detoxed» i cabinen – skulle være helt ufarlig. Det som var litt mere skremmende var helsevesenet som tok imot oss ved ankomst. Hyggelig de, men ikke budskapet: det er mygg på øyen som kan overføre Denguefeber som ikke er bra og uten «motgift».
Alle fikk en myggspray på størrelse med en «vindusspruteflaske». Den skal brukes både under og utenpå klærne. Kontrollen generelt var omstendelig og tok laaaang tid ved ankomst. En annen merkelig ting var at vi for første gang ikke fikk stilt tid automatisk på mobil. Alt gikk grundig i bal og vi ble lurt flere ganger.
Flyet var forsinket grunnet været som da må ha vært vinden, noe surferne satte stor pris på. Dette var «store»bølger selv i bergensk målestokk.
Om få kunne engelsk i Fransk Polynesia, er det færre som kan det her. Her går alt i spansk og de fleste turistene er tydeligvis fra Chile.
Den store fordelen med gårsdagen var at når alt med tid gikk i bal, gikk solen ned to timer senere enn på Bora Bora, nå kl 2014. Det ble lykke, vi fant de riktige Maoistatuene og rettet inn solnedgangen etter de. Vi var ikke alene for på Påskeøya er solnedgangen viktig. Dobbel WOW med andakt når vi sier det. Magisk stund med et spill av farger.
Solnedgang Påskeøya
Endelig var magen på lag og vi kunne innta en av øyens veldig mange restauranter. Det var det ikke bare vi som hadde gjort. I tillegg til diverse gjester var der 5 – 6 store hunder som tok oppstilling ved siden av der de forventet noe å «hale» (ikke hundehale). En ganske stor en, hadde valgt ut oss og stod der under hele måltidet. Riktignok ble den loset bort en mengde ganger, men det var bare en tur rundt/under nabobordet og på plass igjen. Kan virke som om hunder er hellige kuer her, ser ikke noen som får «kjeft».
En hund etter mat – på restaurant
Dagens gjenglemte:
På Bora Bora kledde de inn Mobilmastene til de så ut som trær.
