Forfatter: [email protected]

Publisert

New York 09

Det ser ut som New York, det bråker som i New York, det lukter som New York, da er det New York. Turens siste stopp. Ikke noe tragedie i det, vi har liksom reist i 5 uker med Bergen som målet. Med 14 gr. er vi godt i rute. 

New York ble nesten som et sjokk, overveldende og veldig støyende. Det er så støyende at det må oppleves, fløyting, sirener og skravling i mobiler hele tiden.

Først litt om dollaren, bra kursen ikke er så ille, men det var disse papirlappene jeg vil skrive om. Hvor ofte har ikke du opplevd å ha lommen full av 10 kr.? Tenk deg samme antall men dobblet i forhold til kursen, det blir mange lapper. 5 og 20 dollarseddlene er nesten lik 1 dollar, så her drar vi opp og blader frem og tilbake. Et foreldet system som hører steinalderen til.

På flyet hadde alle amerikanerne med seg så mye håndbagasje at stuingen var komisk å følge med på. Gamle damer som hadde allverdens tid, om så hele ombordstigningen skulle ta resten av natten.

Om du tror det er mange politibiler i USA og spesielt i N.Y., har du helt rett. I Australia så vi nesten ingen, men her er det bare å snu på hodet. I California var vi gjennom flere radarkontroller.

Limousiner, sorte med sjåfør, rosa med barneselskap, korte, lange og mange, You got it here.

Amerikanerne flagger alle steder, men tar aldri ned flagget. Kanskje logisk å ikke ta det ned, siden de har et flagg på månen. (opp/ned?).

En tur på Time Square lyste bokstavelig opp tilværelsen. Lys og neon er bare forbokstaven. Kreativitet i eksploderende farger. Likte godt Cola skiltet som var: en bunke menn som malte det opp fra baksiden (tok du den?). Om andre byer har fiskerestauranter i alle hus, er her ‘ongoing show’ side om side. David Letterman show er i inngangen ved siden av vår hotellinngang.

Dag 2 N.Y.

Intrepid er et hangarskip fra 1943, med siste havn i N.Y. Der startet dagen, med en rundtur i første rakettubåt. En uderlig sak med hangar på dekk til 2 raketter. Neste var rundt og inni en concord (den som fløy fra det meste). Dekket på hangarskipet var fullt i alle de flytyper vi gutter bygget som modellfly. En god del av månerakettkapslene med opphentingsutstyret ble også vist.

Empire State Building er N.Y.s høyeste bygning, fin plass å få oversikt. Mange heiser og køer (dotter i ørene), 86 etasjer og vi var på toppen. Sammen med maaaange andre tok vi byen i skue. Kort fortalt bor vi i smørøyet, midt på øyen. Det meste foregår her. Time Square, Broadway, Central Park mm. På sydspissen av Manhatten (øyen) er finans og FN byggningen. På grunn av grunnforholdene er det bare syd og midt på Manhatten det er skyskrapere. I mellom er husene mye lavere. Det blir liksom 2 sentrum. Mellom disse ligger Soho, Chinatown, Little Italy mm. Nord for Central park ligger Harlem. Bronx, Queens, Brooklyn og New Jersey ligger ikke på Manhattan, men på ‘fastlandet’.

Siden vi er i smørøyet, fant vi også Rockefeller Center. Der de går på skøyter i alle filmer. Eller for de trege, der det store juletreet står.

Apple Store N.Y. er verdenskjent for sitt design. Bare en stor glasshytte over bakken som er nedgang til selve butikken. Imponerende, men overraskende nok, syntes vi den i Sydney tok kaken.

Hvor mange filmteam vi har sett i dag er ikke jeg sikker på, men mange er det. Hele gater med utstyr og biler.

Everything aint great in USA. Er drita lei alle regningene som syntes helt uforutsigbare. + moms x X tips. 70kr. (17% plusset på etter Tax) i pålagt tips for en vanlig middag med pils, er for drøyt. Husk at dette er kostnader som ikke står på menyen, ikke så vi de noen andre steder heller. Betaler du med runde summer eks.: med 20 dollar når det koster 14$, spør de om du skal ha igjen noe? Dette skjer hver gang. På en og samme pub betaler vi en dag uten og en dag med skatt? Tiggere og enda flere tiggere. Har skrevet om dette før, men aktualiteten bare øker.

Midt på natten var jeg sikker på at noen hadde satt stereoanlegget på fullt. Det var bare det at vi hadde ikke noe stereo. En titt ut vinduet ga forklaringen, noen afroamerikanere (de kalles det her) hadde åpnet alle dørene og bakluken i en stor Range Rover. Inne i der må det ha vært et stereoanlegg som neppe finnes i Norge. De danset krigsdans rundt bilen, klokken var 4 om natten. Forbannete naboer fikk en slutt på dansen.

Nå er verdens mest berømte byggeplass besøkt. Flere turister enn arbeidsfolk, riktignok er det lørdag, selv på Ground Zero.

Wall street var knøttlite, nesten på størrelse med Skostredet i Bergen. Kan no skryte av at eg fikk fikset tursekken der (hos en skomaker).

Akkurat nå sitter vi på Pir 17 i pissregn og 20gr. Ser på gamle båter mens vi venter på opplett. I dag er vi som noen skjønner syd på Manhattan. Strømmen forbi her er nesten som under Strømmebro, meget kraftig. Ser mange båter sliter. Det meste er lektere og slepebåter + en god del havnetaxier.

10.000$ i belønning dersom du vet om noen som skyter/har skutt på politiet. Dette er fra en klebelapp på en politibil. Politiet kan ved en hver anledning uten grunn ransake vesker og bagger. Opplyst på undergrunnen. Pluss en drøss meldinger om lommetyver, men de har vi jo hjemme også.

Snart er vi på Imax 3D kino – noe med kjøttboller? Solen skinner igjen ;-).

Filmopplevelsen var noe helt nytt. Knivskarpt, knall lyd og i 3D. Husker ikke hva filmen het, men knallartig i 3D. 

Lørdagskveld på Time Square og dobbelt så mange mennesker som de andre kveldene. Limousinene er 3 – 4 doblet med vakre velkledde mennesker og noen med snobbete ungdommer.

Det er noe magiskt med fullmåne, flyktige skyer og lyssatte skyskrapere. Aldri har vi sett fullmånen i en slik setting. Med kamera og stativ klarte vi å fange noe av magien.

Søndag formiddag passerte vi et gatemarked i Lexington Avenue på vei til FN bygningen. Markedet må ha vært flere km. FN bygningen var litt trist der den lå med låste porter og uten flagg. Nå spiser vi frokost og rekker en tur innom Central Park før taxien til Newark (flyplassen). Det ser ut som om det er en eller annen feiring som skal foregå i dag. Masse avsperringer og politi i paradeuniformer. Når vi spurte folk om hvilken dag som feires, var svaret: det er så mange parader at vi har ikke peiling.

Vi ville dra med Shuttle bus til flyplassen, men det var ikke å oppdrive. Hotellet tilbød sin bil for lavere pris enn taxi. Hva dukker opp, jo en slik bil vi var drita nysgjerrig på å få se inni. En sort limousin, av den laaaange typen. Der satt vi i 6 seter sofa + ekstra seter, TV, stereo og bar 😉

Fra flyplassen fikk vi beskuet hvor høy Empire State Building egentlig er. Herfra ser vi hele ‘skylinen’ i N.Y. Det ligner på et forlatt middagsbord der Empire State er lysestaken.

New York er en summende bikube som tømmer en hver lommebok. Østkysten med California var mer hyggelig og personlig. USA er et effektivt samfunn som blir upersonlig og gir med den ene hånden og tar med den andre. En kamp hvor alle skal lengre opp på stigen, ha sin del av kaken. Det begynner med tips. Ikke takk for tips, men et surt tryne dersom du betalte for lite. Kontrastene ble vel for store fra Cook Islands, som kan regnes som en motpol.

En liten kuriositet, vi passerte nettopp over Sydney – på New Foundland. Aldri hørt om?

Turens første pulskick kom ved landing i Düsseldorf. Vi følte hjulene touch’et bakken, så bar det rett til værs igjen. Kl. var 05.5930 og fly har ikke lov å lande i Tyskland før kl 0600. Flygeren sa det selv: vi manglet 30 sekunder. Nesten som på Rarotonga, tysk presisjon.

Så avsluttes reisen med mange småfly (kalt regionale) ut fra Düsseldorf. Merkelig nok startet reisen med mange store fly ut fra München.

Publisert

California 09

Om alt er stort i Amerika og alt er lite på Rarotonga, var utskjekk kontrollen gedigen på Rarotonga International Airport. Eneste sted på turen jeg skulle være glad for å beholde undikken. De plukket meg fra hverandre 2 ganger.

Å fly er blitt en vanesak. Kun juice, ikke vin, ikke film bare litt mat og et teppe.

Vi har blitt fotografert i passkontrollen nesten alle steder. I USA tar de også fingeravtrykk av alle fingrene i en grønn scanner, reneste CSI. Passene er selvsagt også scannet og forsynt med stempel i alle besøkte land.

Første syn av L.A. fra luften viste at dette ikke er noen høyhus by. Kvartal etter kvartal med eneboliger så langt øyet rakk. Det blir mange svømmebasseng, for de fleste hadde jo selvfølgelig det, 1000 på 1000 ++++ Visste du forresten at storbyen har 10 flyplasser medregnet omland.

Alt er STORT i Amerika. På flyplassen i L.A. gikk det egen Hertz buss hvert 5. min. med passasjerer som skulle leie bil. Det var 26 skranker som betjente Hertz leiebilkunder og parkeringsplassen var større enn Flesland. Vår bil stod på oppstilling nr. 295. Og hva stod der? En sort Mustang cabriole med hvite skinnseter. Det var det vi trengte for å erobre Beverly Hills, Bel Air, Hollywood mm. Vi gled inn som olje i kaldt vann. Er nesten sikker på at noen turister tok bilder av oss. Fikk en tur på stripen i Hollywood, den med alle stjernene, på fortauet altså. Faktisk ikke noe imponerende sted. Litt turist-Mallorca med masse suvenirbutikker og en haug med utkledde tullinger.

Marilyn Monroe vinket til oss fra sidewalken.

Beverly Hills var mye større enn vi ante, ikke som Paradis i Bergen. Ikke en gang om vi plusser på med Nattlandsfjellet. Tror vi tar med det meste av Bergen (kanskje uten Arna). Starmaps som selges i Beverly Hills innbefatter neppe Karlsvognen.

Fikk tid til en tur rundt Universal Studios. Alle gatenavn var som: Hank Williams Boulevard mm. 

Avdankete surfere var det som møtte oss i Santa Barbara. Ikke av den sporty solbrune typen, men den gjenglemte, skitne, uklippete og helrusete typen. Så mange at de utgjorde en del av innbyggertalllet. Ellers var jo byen som forventet, palmer, havnepir, masse fine strandhoteller og moteller. En lang tversgående hovedgate med drøssevis av cafeer og restauranter med aktivt uteliv. Mange av husene her i California virker Spansk/Mexikansk inspirert, virkelig søte på damespråk.

Månen er på plass igjen, jippi! Her oppe står den opp/ned og ikke som tidligere omtalt slik den ligger på den sydlige halvkule. Underlig?

I kveld har vi 69 TV kanaler, men jeg er sikker på at det tar 2 døgn for å se en film pga all reklamen. Vi gikk heller i jacuzzyen og satte på Nrk P3 på Iphonen (Wi-Fi). Vittig, klokken var 22.30 og så lød det: god morgen kl. er 08.30 og her er nyhetene. Liten verden i disse Internett tider.

En bit av Danmark, Solvang er en heldansk by i California. Mer dansk enn byer i Danmark. Danske gatenavn, byggninger, butikker, bakerier, flagg mm. Den flotteste og reneste byen vi har sett hittil. Der var offentlige toaletter hver 100meter. Her var ingen tiggere, som der forøvrig er mer enn nok av de fleste steder i dette rike landet.

Internett.

Og vi som trodde det skulle bli lett med Internett i USA. Glem det, her er alt Wi-Fi (trådløst) omvendt av alle andre steder. Dette komlpiserer opplasting av bilder, må ha PC tilgang. De gangene vi finner PC, er det ikke USB, Active X, mm som ikke stemmer. Etter 1.5 døgn har vi ikke klart det (opplaste bilder). Skriver dette etter 1 times leting i San Luis Obispo samt flere andre småsteder.

Vi reiser delvis i jordbruksland, her er det bare Mexicanere å se. Ikke en Amerikaner på jordene nei. Hele Mexicanske byer dukker opp også her uten ‘hvite’. Levestandarden til Amerikanerne som vises i biler, hus, cafe’er gir en undring på hva de jobber med? Så mange Lexuser og Mercer 500/550 trodde jeg ikke var mulig å se på en dag.

California Mens Coloni.

Vakkert navn, men det var et gedigent fengsel vi passerte på veien i dag, av den sorten vi ser på Discovery TV mm.

Selene i Morro Bay var mange og støyende. Vi koste oss når vi beskuet sel som strakte hals for å kommer over skutesiden på båter som losset fisk. Lukten må ha vært uimotståelig der de ynket seg. 

På bryggene risikerte du å måtte trakke over late sovende sel. Alarmen gikk på en bil og straks hørte vi: oynk, oynk, oynk fra en mulig irriter sel. Lengre borte i gaten stod pelikanene og tigget fisk ved sløyebordene. Det huset i havnen som ikke inneholdt en fiskerestaurant, eksisterer ikke.

Så kom kvelden til Morro Bay, da startet bråket for fullt. Hundegården på Svalbard med 40 huskyer ville blitt bare barnemat. Helt opp på hotellet, 200 meter fra havnen hørte vi selene. Jeg gikk ned og snakket med en fisker og han fortalte at de kunne senke en båt om det luktet fisk om bord. For mange ville klatre opp på båten. Igjen gikk bilalarmen, men nå var det støyende seler som utløste den og slik fortsatte det. Bare på en betongflytebrygge må de minst ha vært 30 stk. De kom opp overalt. Gleder meg til å vise bilder og lydopptak.

Tro det eller ei, her i California er selv Linda i feteste laget. Dette er ikke tull, vi normenn ville sett ut som amerikanere her (slik som vi tror de er). Etter 2 dager (skyter inn: etter 3 dager) har jeg ikke sett nok feite til å telle på en hånd.

Se på Google Map og «scroll – drag» oppover kysten
Vi kjørte H1 – helt ute på kysten (•) Hearst Casle.

Gleder meg til å stå opp i morgen, å kjøre cabriole i California er som på shampooreklamen: en stor føhner montert fremfor bilen gir luft og varme i håret, mens naturskjønne bilder passerer. Cabriolet er på høyde med terrassebåt, sol og vind i håret.

Aldri sett så manger ørner, opp til 20-30 stk. om gangen i luften. Dette trodde jeg helt til en satt seg på en gjerdestolpe ved veien. Det var en gribb. I rettferdighetens navn, vi har sett mye ørner også close up.

Mange dyr har vi sett, men da vi møtte en flokk sebraer ved veien var det på tide å ta frem billedboken fra 1. klasse. I California, sebraer i det ville?

Selvsagt var det en forklaring, den førte oss like til bassenget til en av verdens rikeste menn. Korreksjon: verdens rikeste, men for 80år siden.

William Randohlp Hearst eide aviser, filmselskap, radiostasjoner, gigantiske farmer, sølvgruver og mye som ikke fikk plass i hodet mitt. Han bygde et slott i California med skatter og innspirasjon fra Europa og Egypt. Det tok 28år å bygge og grunnen for å bygge, var en hobby for å bygge. WOW for et resultat, 480meter over Stillehavet, oppe i åsene. Slottet ligger helt alene og guiden pekte i nord mot en fjelltopp. Det var det fjerneste vi kunne se, der til går farmen. Som å stå på Rundemannen og peke på Stord og det var bare ene veien, akk, akk så mye ugress. Her er det kun bilder som kan forklare eller et oppslag på internett. http://www.hearstcastle.org/

Og sebraene? De er etterkommere fra den private dyrehagen han hadde ved slottet. Totalt ble vi nesten 3 timer på det som kan betegnes som et underverk uten at jeg skal angi hvilket nr.

Så var det tid for elefantseler i hundrevis på stranden og jordekorn som tigget, mens vi beskuet kjempende elefantseler på kort avstand. Noen timers kjøring i flott klippe/kystlandskap førte oss til Monteray, dagens mål. Akvariet her er viden kjent, helt i toppen av kremen. Vi rakk de 2 siste timene, men her kunne man blitt i dagevis, terningkast 6.

Som den jorbærspisende gnom eg kan være i sesongen, var det kjempebonus å innhente sesongen igjen. 3 kurver med søte, faste jordbær er nede før Ole Lukkøye kommer.

NYHETER

Taster inn på nyhetene via internett på Iphonen. Hva ser vi? Tsunami vil nå California etter å ha drept 40 på Samoa. Hva? Ka med Aitutaki? Når kommer den her? Vi bor i 2 etg. Ingen 3. eller 4. etg.! På med Tv, alle steder vi har kjørt i dag og skal kjøre i morgen nevnes. Tiden går og de viser en bølge som dasker inn over piren i havnen. Faren er over.

Water is Precious on California Central Coast – står det på skiltet på badet. Så godt som alle steder vi har besøkt er vann mangelvare. 

Det ble en kort tur til San Francisco, bare innom Santa Cruz og Los Gatos. Sistnevnte var en liten, eksklusiv sak med mange spennende …. for shoppomane.

Inn til San Francisco gikk det i 120 og det på 8 og 10 felts motorveier.

Skulle levere bilen kl. 13 og det burde gå bra, men så: GPS damen snakket om høyre og venstre, til det er det bare å si, hvilken?? Veien delte seg i minst 8 filer og brått var vi på Golden Gate. Bensinlyset kom på, varsellampen på oljen blinket og jeg visste at jeg bare hadde 2 dollar dersom gildet kostet noe. Vi måtte passere 2 broer før retur og selvfølgelig kostet det noe. Vi sa vi var fra Norge og negeren svarte ‘stockfish’ (klippfisk) til Afrika, bare kjør. Returen gikk i 2 etg. på broen og er den flotteste entre til San Fr. Var litt iriter over at broen var malt grå, den skal liksom være rød.

Ved levering av bilen viste måleren 35 miles (57km) igjen og vi hadde kjørt 888km. Bilen ble levert 5min. over avtale.

Fairmont er en institusjon i San Fr. og vi fikk rom i 4 etg. med utsikt til Alcatraz og store deler av byen. Det er så mange bakker i byen at selv nedoverbakkene er slitsomme. Etter en bunke bakker kom vi til The Chocolate Factory, (anbefalt av kelneren i Auckland) dette er et helt kvartal med sjokolade og is mmmm.

Fisherman’s Wharf er stedet i San Fr. Uteliv i alle kroker, butikker og underholdning. Og sjøløver, for her var det ‘min båt er lastet med’. Vi så mange , vi så enda flere og til slutt fant vi stedet: turist oppstillingsplass for å beskue 40 flåter med ca 30sjøløver på hver, der er ….? En ting er sikkert, stanken og støyen sto i stil med antallet. Alt dette på Pir39. Denne Piren er Aker Brygge x ca 6 (denne piren alene). Det er bare noe forbannet med denne Piren, vi ser en rød bro herfra. Den heter visst Golden Gate og har bare en etg. Og det no som bilen er levert.

For de som lurer på når eg skriver alt dette våset, det er når vi venter på maten, når Linda røyker, til en kald øl, på flyet. Kort og godt for å se at vi har gjort noe nyttig. Helt fra vann er mangelvare… er skrevet til en øl med accompagnement fra den beste gatemusikant jeg har hørt. Spiller spansk gitarmusikk. Mulig jeg må kjøpe en CD eller 2. Under samme ølen har en solnedgang ved Golden Gate blitt fotografert.

Vi har aldri forstått regningene her. Først koster en ting det som står på prislappen, men så vokser den når regningen kommer eks. på restaurant. Fikk tid til å studere en regning og der stod det Health fee 3,5% + sales tax, dette kommer i tillegg til alt annet. Så stod det ferdig utregnet forslag til tips: 15% – 18% – 20% ut fra totalsum. Vi spurte om ‘health fee’, det var for å dekke alle som stakk av fra sykehusregningen. Tips: ta med begge lommebøkene. 

Endelig en by med kreative tiggere. Tiggere er det alle steder, men når en sitter på gaten i gult regntøy fra topp til tå inkl. sydvest, utstyrt med fiskestang slenger han ut koppen og snurrer inn fangsten. En annen danset til en gatemusikant med plakat påskrevet: why lie – I need a beer. 

En annen: I need cash for hasj.

Sitter på hotellet i San Fr. og ser ut vinduet med god oversikt over byen fra top of the hill. Skal snart dra videre, men det var fint å få med seg soloppgangen fra mørkt til lyst. Byen med bakkene våkner. Trikkene har jeg forlengst omdøpt til til Fløibaner. Gikk opp til hotellet 2 ganger i går og det var nok. 

Kan noen finne ut hvorfor alle tyggisflekker er sorte i USA? 

Tiggerlandet USA.

Alle steder blir du oppfordret til å betale tips. Det startet i shuttlebus’en til flyplassen, og da vi leverte bagasjen til innskjekk spurte betjeningen om ikke vi skulle betale de tips? Neste var i cafe’en osv. Innskjekkingen var på fortauet direkte fra bussen.

Neste @&<#£¥ var:

Ombordstigningen, først gikk:

1. Klasse

De som hadde flydd mer enn 100 000 miles

Business klasse

Euro Gold

Euro Premium

Economy Plus

Sete klasse 1 så 2 så 3 osv.

Et opprop for hver klasse – kokko/kykeliky

Med United Airlines betaler du for allt. Dårligste flyselskap så lang. Det er et lite fly med noen få filmmonitorer.

Publisert

Cook Island 09

Ved landing stod alle flykapteinene og tok farvel og takket for turen til alle passasjerene og det på en Boing 777 Rarotonga International Airport var store greier, ikke særlig stor, men stor å oppleve. I ankomsthallen stod en gammel mann med stråhatt, Hawaii skjorte og sang, spilte gitar og ønsket alle velkommen. Lenger fremme var det blomsterkranser og vannflasker til alle.

Paradiset var nært. Det er kanskje ikke så bra å komme i paradiset, for her går tiden så fort. Etter å blitt tildelt deluxrom med terrasse 10 meter fra vannkanten, ble vi kjørt de 30 meterne det var til døren i en golfbil. Siden lente vi oss tilbake for å se solnedgangen som var direkte i syningen. Som jeg sa, det var himmelsk, men tiden går for fort. Fra solnedgang til en tropevarm stjernehimmelen som bare kan sees i cowboyfilmer.

Coctaildrinkene også kalt bikini- removers blir servert i 1,8 liters fishbowl. Frokosten som blir servert kalles tropisk frokost. Ikke noe kjøtt eller egg. Brød, syltetøy, frukter, youghurt, nøtter, korn, juice mm. Etter alle de skremmende dyrene i Australia, har Linda konstantert at her er det bare en fisk vi ikke skal trakke på.

Og til alle dokker som syntes at no får det være nok med skryt og superlativer, siden 1. september har vi hatt en regnbyge og den varte i minst 10 min. Så litt synd er det på oss.

Dag 20 og vi har kun en gang møtt noen norske. Det var ett par på flyplassen i Bangkok.

Endelig, nå sitter vi på en benk og venter på flyet til Aitutaki. Det uvanlige er at benken står i hagen og hønsene går rundt bena på oss. Og dette etter innskjekking. Det synet som kom frem da vi fløy over lagunen kan ikke beskrives engang med bilder. Bilder hadde vi sett mange av, men dette var blåere, klarere, grønnere osv. Når vi gikk ut av flyet var det som om fargene kom til verden for første gang, så sterkt var det.

Zoom inn i Google map og sjekk ut 🙂

Denne gang lar vi bilder beskrive stedet, for her går eg tom for ord. Men noen finurligheter er på sin plass å beskrive. De begraver sine døde i hagen. Kokusnøtter ligger som kanonkuler over alt. Ville bananer kan plukkes langs veien. Da vi spiste lunch 30 meter fra bungalowen så vi hval blåse like utenfor revet. Det var 3 – 4 stykker.

Zoom inn og ut i kartet! 🙂 Skift til «Sat»

Gledet oss til snorkling, men var helt uforberedt til å møte alle fiskene. Det er som å svømme i nyeste versjon av aquaskjermsparer. Gule med blå ringer rundt øynene, lyseblå (som skiftet til mørkeblå) med gul hale, muslinger som var kongeblå i gapet, koraller som så ut som røsslyng mm ++++++ 🙂 Hele tiden nye varianter, men når sjøtemperaturen ligner mest på kroppstemperaturen har vi tid å studere mangfoldet.

Alle bungalowene ligger inne under palmetrærne, dekket slik at de nesten ikke kan sees fra sjøsiden. Selvsagt ser vi godt andre veien.

PS. Linda har enda ferre dyr å bekymre seg for, det finnes ikke hunder her. I morgen skal vi feire i paradiset.

Våknet til haner som galte (gaulet på bergensk), så ned over tærne og ut terrasedøren, innrammet mellom 2 palmer skinte stillehavet i dyp asurblått. Ikke den verste måten å våkne på sin 50 årsdag. Blir liksom ikke mett av blåfargene her. Himmelen har sine, men havet har enda flere. Ved frokostbordet ble det observert over 20 ‘blås’ fra hvaler og senere fikk jeg med meg en Knølhval som hoppet.

Det var søndag og vi valgte scooterleie som dagens start. Denne øyen har ca 2000 innbyggere og nesten 20 kirker, alle var fulle. Søndagen er mer hellig enn jul, påske og alle de andre dagene hjemme. All mat tilberedes lørdagen, søndag skal ingenting foretas. Da vi passerte flyplassen var det protester mot søndagsflygninger.

Nok om søndagen, over til landkrabber. Mye av søndagen dreide seg om landkrabber. Den første forsvant som dugg for solen, kunne minne om en diger edderkopp. Plutselig virket det som om hele veien levde fremfor oss. Krabber alle veier, til og med en diger plen full av hull. Ikke laget av muldvarper, men krabber. De lokale ba oss lete etter klatrekrabber, også kalt coconøttkrabber. De klatrer opp i palmene og klipper ned cocosnøtter. Da var vi fort ute på asfalten igjen. PS det dyreste på menyen her er disse ekle mudcrabs.

Scooteren fikk gjennomgå og vi var på kryss og tvers, rett og slett inne i skauen til tider. Er det noe du møter over alt her, så er det haner. Flere haner enn innbyggere.

For oss med krav om komfort mm, blir husene her å betrakte som skur. Om det er fattigdom, latskap eller bare mindre krav til jordlige verdier, ikke vet vi.

Kvelden med stor K ble tilbragt på rastauranten med barbeque kveld. Der traff vi et par som skulle gifte seg neste dag på  One Foot Island i lagunen. De hadde reist i ett år og var fra Sveitz. Brudekjole og dress var sydd i Vietnam.


Dette stedet (Aitutaki) skal være et av de mest romantiske steder på jord for bryllup og bryllupsreiser (og for spreke 50åringer).

Presangåpning:
Linda trodde hun reiste med Barbie Ken, første presang ble litt liten over hoftene (badeshorts). Merkelig nok var det denne dagen den gamle døde. Neste presang satt skikkelig i sikkringsskapet, dykkemaske med kamera. PS. den gamle badeshortsen har fått gjennopplivning.

Forsov oss og hadde bare 30 min. til henting. Det var tid for lagoon tour. Ble hentet i en pickup, 10 voksne og ett barn bak + 3 voksne inne i bilen. Hadde valgt den minste av cruise leverandørene, dette var et riktig valg. De store reiser med store båter, men på et rev er det heller en robåt du trenger for å komme til. Det var nesten en robåt vi fikk, men til gjengjeld ble det snorkling på steder du bare kan drømme om. 5 øyer, 3 dykk (med kameramaske), grilling og stempel i passet på One Foot Island. Drømmedag med flere tropiske fisker og farger enn det er regværsdager i Bergen. Linda dykket for første gang, nesten urettferdig når det er det beste jeg har gjort av dykk. Koraller i alle farger, kritthvit sand, fisker som må ha spist regnbuen,

muslinger på muligens flere hundre kilo og ikke for å glemme: verdens klareste vann. Kunne blitt gjenglemt her i noen uker. Ring Linda, hun mener det er umulig å beskrive dette stedet, spesielt etter siste dykk (snorkling).

På One Foot island skrøt de av prisen for beste strand i stillehavet, og ikke ville jeg prøve å benekte det.

Det er noe eget med å se den første fregattfuglen, diger og grasiøs.

Nå ser vi en måne som ligger og sover, den er knapt skallet på en banan som vipper på rygg (her ligger månen i ny og ne).

Humpbackwhale eller Knølhval er noe som ligner på meg. Har så mange moskitostikk at jeg ser litt klumpete ut.

Opp kl. 7 for henting kl. 8 til århundredets dykk. Sammen med de to sveitsiske som hadde dykket de fleste steder i Asia. Etter å ha signert alle fraskrivelser for ansvar vedr. dykkearrangøren, spente de traktoren fremfor båten og dro den over halve øyen til havnen. Jeg var tildelt en halv eller kortversjon av en tynn våtdrakt, noe som passet meg perfekt selv om det er vinter her. Her kommer kort sammendrag av første dykk.

30 meter, 6 stk. Eagleray, 4 stk. Reefshark, Moreneål (som jeg klappet), 30 til 50m sikt, fiskestimer, farger, koraller, 44 min. Det var så klart og varmt at du til tider glemte at du var under vann og nesten tok ut ventilen. Glemte å ta med at vi hele tiden hørte hvalsang.

Kakao og melon til lunch med dykkkehistorier på kjøpet. Klar for dykk 2. Dette var beregnet til maks. 16m og med god dykketid. Når vi gikk i vannet fikk vi mwed oss coconøttskall til å mate fiskene med. WOW, i alle farger og størrelser kom de i horder. Capricorn fisker som jeg aldri har sett før stanget borti meg mens de spiste. Papegøyefisker mm tok godt for seg. Videre bar det ned i dypet for 57min. Flere Eaglerays, Tunfisk, Lionfisk, Morene, koraller som skiftet farge når du tok på de (ghostcorals) +++. Under dekomp (stopp under oppstigning) tok lederen av seg utstyret inkl. luftventil. Vi andre så mer enn undrende på dette, for tiden gikk. Etter lang tid brøt han overflaten for så å bykse ned i dypet igjen, vi andre fulgte forsiktig etter. Det neste han gjorde var å vifte med håndleddet, da forstod jeg at det var hval i nærheten, noe vi også hørte godt. Det ble ingen å se, men han hadde sett hvalen slå med halen da han var i overflaten. Tilbake med traktoren og mange nye dykkehistorier. Til opplysning fikk vi vite at dersom vi ville drikke billig og få med oss litt lokal humor og sang, da skulle vi gå til The Men’s Club også kalt rainforrest. Der har de hjemmebrygg, det koster 40kr. Men da kan du drikke i en uke. Vi får se….

Nå har vi vært borte i 3 uker, men det føles som et år.

Da vi passerte The Men’s Cub var den i ferd med å stenge. Det var 2 grunner til at den stengte tidlig, for få folk eller alle var for fulle. Vi hadde tenkt oss innom, men var på vei til en lokal restaurant inne i skogen. På returen reiste vi med ‘samme taxi’ og sjåføren, en dame var meget pratsom. Ingen av damene på øyen fikk stige inn i club’en, noe som tydeligvis laget røre. Som liten hadde hun vært med faren og laget brygget som blir drukket. Hun fortalte om kunsten å lage rum og andre godsaker. 

Men det var visst andre øyer som kunne dette bedre. Det er rart når de snakker om Rarotonga (hovedøyen), den er minst like farlig som New York, for her på Aitutaki er alt så rolig. Tror neppe de hadde overlevd en uke i Bergen. Stress, kulde, regn mm. Her er 24 grader for kalt og 30 alt for varmt, sjøtemperaturen er identisk.

Rarotonga 
Først en liten avslutning fra Aitutaki. Ville avslutte med en kanotur til revkanten for å snorkle. Da jeg var 50 meter fra kanten slo en hval med halen like utenfor kanten. I dag har vi sett utrolig mange hval, selv 20 m utenfor rullebanen. Over til snorklingen, den ble kort. Jumpet uti og fikk øye på en fisk under en korall på 1,5m dyp. Dykket ned for å se bedre. Det var hakket før jeg var Jesus. Hadde jeg kunne løpt på vannet, hadde jeg gjort det. Fisken var en diger moreneål. Litt skremmende var det også før vi gikk på flyet til Rarotonga. Begge flygerne og flyvertinnen stod og pekte på lekkasjer på vinge og hjuloppheng. Vi kom avgårde noe forsinket og med mye turbulens under turen.

Zoom inn i Google Map – vi bodde nede til høyre

Aitutaki var en virkelig avsidesliggende perle. De fikk kun inn varer 1 gang i måneden med båt. Dertil kostet det meste, men de ordnet seg på egne måter. Slik som alle hønene og hanene, trengte du en, tok du den. De gikk jo løs, selv på den minste ø.

Pacific Mini Games 2009 pågår her på Rarotonga nå. Det er en kopi av OL, med innmarsj fra alle deltagere mm. Konkurransene er noe anderledes med krigsdans, kano, tennis, boksing, lawn balls osv.

Ser litt på Rarotonga tv som er eneste alternativ. Det blir med litt humor, for TV Bergen for 20år siden var mer proff 🙂 Stedet vi er nå: Pacific Resort Rarotonga tok pusten fra oss, trodde nedturen hadde startet, men der tok vi feil, en ny opptur. Helt nytt og det flotteste vi har sett. Botanisk hage i Bergen x 100 blir å underdrive, man ser sjelden mer en 10 meter for bare planter og blomster. Boenhetene er integrert i en park så tett som den villeste jungel

Zoom inn og ut i kartet! 🙂 Skift til «Sat»

Friske blomster.
Bare på toalettet var det plassert blomster 4 steder. Over alt blir det lagt ut friske blomster hver dag.

Rarotonga har noen regler som får enkelte til å tenne. For eks. bare 16 kg bagasje på fly herfra internt mellom øyene (alle kommer med 20) og det at du må ta scootersrtifikat for å få leie. Tar sikkert bare 5 min, men koster det samme som en dagsleie. Jeg kan altså ikke kjøre med mitt sertfikat her, men tar jeg sertfikat her på noen minutter kan jeg også kjøre bil i utlandet med det .(populært for en del ungdommer). Her er også egen avreiseskatt.

Øyen er helt rund og bussene kjører med eller mot klokken. Noen hadde opplevd at sjåførene kastet mynt for å avgjøre retningen. Den dagen kastet begge samme side på mynten.

Aitutaki er litt mer layback og uten disse reglene. Der hadde de nok trengt noen regler, spesielt for transport. Lasteplan fulle av folk, aldri hjelm mm.

Ja nå har vi kjørt både med clockwise og anticlockwise bussene, noen gamle busser som fortsatt er full i kinesiske tegn. Hovedstaden var ihvertfall 500 meter lang og jeg regner med det var presidenten vi fikk se i en sort merce med flagg. Å ha skjorten på, er for varmt, men her går servitørene i fleece. 3 måneder til jul i dag, eller for å si som her: 3 måneder til sommerferie. Den varer til ut i mars for skolene.

Middagen var bestilt på stedets topp restaurant, men vi oppdaget fort at det minnet mer om barnegebursdag på Mac Donalds (mye

skrikende unger). Vi avbestillte og gikk for noe bedre. Det endte med en Takeaway borte i gaten. De hadde ikke øl, men kelneren hev seg på scooteren til nærmeste butikk og returnerte med 4stk. Vi la merke til at han tidvis også løp over gaten mellom bilene i mørket. På spørsmål om hvorfor, svarte han at det vokste chilli i krattet på andre siden. Og sterkt ble det, noe Mongolskt.

Tenk deg Austevoll med øyene som Cook Islands. Str. er noelunde lik, men fordelingen må spres utover hele Skandinavia for så å plasseres midt i Stillehavet. Det er nemlig det vi snakker om i str. Når de nå har OL for alle småstatene blir det som et familietreff fra hele Stillehavet. Her finner du alle de land du ikke husker/lærte fra geografitimene, har du hørt om Nuie? Tenk deg at dette er land som ikke når kravene eller kan stille med så mange deltagere i et ordinært OL.

Møtte en tysk dykkeinstruktør ved bassenget i dag. Hun foretrakk Cook Islands fremfor noe annet sted i Stillehavet, grunnet roen, vennligheten og ikke stadig mas om penger. Vi er invitert til å snorkle/dykke på øyens beste sted i morgen.

Nå har de trommet og blåst i skjell til happy hour, så nå må vi gå. Linda skal vise seg i sin nye sarong med blomst bak øret.

Festkveld med mat bakt i bakken innpakket i bananblad. Tradisjonell krigsdans oppfulgt av firedance. Komisk var det når kelneren fortalte at vi skulle sitte sammen med 2 norske. Det ble 2 nederlendere og 2 tyskere, men kelneren regnet vel med at Europa er ett land. Nederlenderne hadde ventet en halvtime over avtalt tid og ga utrykk for irritasjon til sjåføren. Svaret kom rask

og var som så: dersom de ikke likte Cook Islands tid, var det bare å reise hjem. Alt er noe sirup som sakt.

Nå kryper det en firfisle på veggen i stuen og fruen er lettere …… vi skal snart legge oss. Firfirsler spiser moskitos så den er velkommen.

Clockwise eller Anti Clockwise.
I dag har vi fått nok av begge. Fanden er bare første ordet. 


På den varmeste dagen helt uten vind kom ikke bussen før en time etter skjema (og da er det lagt til mye i utgangspunktet). Begge kjørte Anti clockwise når vi skulle clockwise. Så skjer fanden meg det samme når vi skal i retur *#%&»@!!!! etter tilsammen 3 timer venting strakk jeg ut fingeren og bil nr. 2 stoppet :-).

Hensikten med turen i dag var snorkling/dykking og heldigvis oppveide dette all ventingen med god margin. Som å dykke i et oppdrett full av malte fisk, malt av blomster Finn.

Sitter på stranden i skumringen, stille vann, tropevarme og ser nye bål blir tent rundt på strenderne.

Nå venter vi på flyet til L.A, da skulle vi være på veien i California i morgen.

Sjekk:

>Tamanu Beach

>Pacific Resort Rarotonga

Publisert

New Zealand 09

Air New Zealand topper listen hittil. Best plass, best multimedia, best info og god mat og drikke. Betjeningen var som en familie, eldre og rundere enn det vi møter ellers. Tro det eller ei, men flyturene blir nesten for korte, det skjer så mye. Mat, film, skriving, soving mm. 3 timers tur er bare en svipptur. Nå er vi 2 timer fra halvveis, det vil si regnet i tidssoner (10 timer fra Bergen). For de som ikke forstår det. Det er 24 tidssoner. På oppfordring fra Linda som enda ikke forstår det.

I passkontroll, toll, og på bussen spurte alle: hvor lenge skal dere være her (Auckland)? 2 dager svarte vi. Dette skapte vanntro, så langt for 2 dager? For ikke å bli tatt for smuglere, svarte vi fort med målet for turen. Da smilte alle. Det viktigste å ikke ha med seg til Australia og NZ er tydeligvis mat. Egne tollhunder går rundt og sniffer. Når vi gikk av bussen i Auckland kunne det virke som om det er flere asiater her enn i Sydney, ja flere enn det er New Zealendere, hva no det er.           

Auckland er knapt nok lillebroren til Sydney. Ingen menn i dresser her ‘more like home’. Her ser det ut som om de liker sine urinnvånere i motsetning til i Australia. Der heter det at de er bare narko og alko. En helt annen holdning her. Våren var kommet lengre her enn i Melbourne og Sydney selv om det er litt kjøligere. 

Fikk sett den første Airbus 380 ved siden av en jumbo i dag. Sjokking!

Det å komme på nett har vært mer komplisert enn jeg trodde. Kompetanse, utstyr og kostnader varierer veldig. Få åpne nett, men mye ‘Visa’ pålogging. Som antydet tidligere er det mange asiater her og overraskende er det at mange ansatte i butikker etc. snakker dårlig engelsk. I bankautomaten kom det opp 3 språkvalg og alle var asiatiske.

Har prøvd å finne attraksjoner i Auckland, men det er ikke mange inne i byen. Vi spurte en kelner i går om dette. Han var enig og sendte oss til en av øyene syd for byen (Waiheke på kartet). Der finnes mange vingårder og vi er nå på vei til en av disse. Der fremme ser jeg havnen, den ligner mest på Karibien. Vi skal til vingården Mudbrick på øyen Waiheke. Vi valgte å gå opp til gården gjennom skogen/over engene. Fuglekvitter og blomster alle steder. Wow for et sted, grønt, skjønt, bedre enn Falcon Crest. Fantastisk utsikt til Auckland. Ser over nærmeste øy hvor det ligger en 3 master for anker. Har bestillt lunch som sprekker budsjettet, men i dag er det verd det. Her har vingårdene helikopter i hagen og det er ikke av den billige typen. Det var lunch for guder og nok en gang var det verd kostnaden. Etterpå valgte vi grande versjonen av vinsmaking. Nam nam slurp slurp. Solen skinte deilig der vi satt i hagen på vingården. Alt har jo en ende, denne turen også, i alt var vi borte i 4,5 timer inkl. 2 båtturer.

New Zealand var det svakeste punktet på turen vår, med lite tid og program. Dagens tur til Waiheke førte til en rangering i toppsjiktet av happeninger.

Urinnvånere i Australia heter aboriginer. I New Zealand heter de maori. En australier kalles ozzie og en New Zealander kalles kiwi. Flagget til Australia og Nz er likt, bare ant. stjerner er anderledes? Tror forresten ikke de liker hverandre. Hakket verre enn svenskekjærligheten. Alle papirseddlene hittil (alle land) har hatt ‘vindu’ i plast.

Gatene har virket litt folketomme om kvelden. Forklaringen fant vi da vi gikk oss noe vill igjen. Etter en stund fulgte vi strømmen og endte midt i et kjempe casino og der var det ‘overcrowded’. It goes under the name: Sky City. I bunnen av bytårnet. Easy to find, not easy to leave. Men vi skulle jo videre og passere datolinjen i morgen.

Dagens spenning startet med at flybussen tok natten etter 10 minutter. Ny ble bestillt og alt var på skinner igjen. For første gang har jeg opplevd en flykaptein gripe mikrofonen i innskjekkingen og på det varmeste ønske alle velkommen. 

Jeg hadde en mistanke om at på Cook Islands ville jeg bli en smågutt, og etter hvert som passasjerene kom håpet vi på at flyet hadde drukket for mye Møllers tran. Alt håp om å bli negerkonge begynte å bli mikroskopisk men det er jo mulig noen av genene kommer her fra. Noen timer senere krysset vi datolinjen og jeg følte meg mye yngre, ihvertfall med en dag.

Publisert

Australia 09

 

Etter en times søvn på flyet våknet jeg til Singapore og Malakastredet(?). Så mange store båter for anker har jeg aldri sett. Ved kysten av Australia møtte vi en ny verden: Mars. 
Tro det eller ei, men forskjellen kan ikke være stor. Rød sand, rifter, sanddyner, uttørkede elveleier mm. Med en god del saltinnsjøer og et antall veier som kunne telles på to hender. Det var alt fra kyst til kyst (på tvers ned). Det tok noen timer og antall hus kunne telles dersom man tar tærne med i kalkulasjonen.

Melbourne var en flott moderne by med aktivt uteliv og mye kulturtilbud. Ankomsten var en blanding av vår og høst. Kjølig med tanke på Bangkok, men trærne så ut som om de sto i vårknopp med høstløv. Plutselig gikk det opp for meg at neste dag skulle jeg for første gang kjøre på venstre side og det i en Megaby. Det gikk bra med GPS kart.

Klikk opp kartet for å se kjørerute med detaljer.

Vi lå noen timer bak skjema, men da vi nådde Phillips Islands ble det konkurranse om hvem som fikk øye på første kenguru. Det ble meg, men den var overkjørt. Å møte måker som hekket i en stor koloni hvor vi gikk og satt ved siden av redene uten at de enset det, var ikke dette noe vi så i mai? Det var like før alle måkene kom til å ligge i en eng av 'middagsblomster', de gjødsler hele engen med fantastiske blomster.

Jeg kjøpte to cola og strakte hånden frem med mynter. Dette er down under, her er de myntene med størst verdi minst og vis a versa. Glad jeg ikke hadde startet å tømme lommene for driks.

En time senere var koala bjørner, woalabe (liten kenguru) og mange fargerike papegøyer tatt i øyesyn på nært hold. Woalabeen kunne jeg tatt i lanken. Den bare stod der ...

Etter kystveien til Inverlock fikk vi et motell med spa, men hva skjer nå Linda tømmer dusjshampoo i badet? Det bobler jo ikke sa hun. Vi så hverandre ikke den første halvtimen, men champagnen var god. Motellet heter Motors in og er helt ok.
Konkurrenten ville sende oss langt avgårde, det var liksom ingen andre her (direkte ond, men det hjelper ikke med vår Buddha)
Edelig et land som setter pris på god vin til anstendige priser.

Avstandene er enorme og vi ligger etter skjema igjen, men vi har jo bare noen tusen kilometer igjen.

Neste morgen gikk turen til Wilson Promoty, en fantastisk stor og fin nasjonalpark på sydspissen av Australia med Bass stredet nedenfor. På veien kjørte vi i store utbrente områder, så flokker med kakaduer like ved veien, store ørner mm. Fremme gikk vi turer i noen virkelig flotte elveleier som rant ut på fantastiske strender. Fargerike papegøyer overalt, det at de sto og ventet når vi åpnet bildøren var noe som gjorde inntrykk.

For første gang har jeg tatt fullkasko på bilen også mot bulker. Det kan vise seg å være helt nødvendig. I dag har vi sett antall påkjørte dyr (vi sluttet å telle, men sånn ca):
rev 1 stk.
fugl 15 stk
wombat 12 stk
piggsvin 2 stk
kenguruer 23 stk
walobe 6 stk
osv. ........ 
Dette er bare på dagens telling.

Lunch i Yarram. Nå er vi i det gamle vesten, slik føles det. En virkelig soveby med tom main street lørdag kl 15. Etter å ha kjørt i timer uten tegn til sivilisasjon. Det viser hvor øde Australia er utenfor storbyene. Vi har kjørt ca 40 mil fra Melbourne, og største sted på veien er på størrelse med Manger på Radøy.

Porsjonene som serveres er fullt på høyde med amerikanske. 
Vennlighet og lett pratsomme, kjennetegner Australiere.

Vi dro innom Sale som er hovedstedet i Gipsland. Her var det litt større og mange Grand Bank'ser (maritimt). Fylte bensin som delvis er blandet med sprit (ethanol). Var det her de startet med salg?

Nå er vi i havnebyen Lakes Entrance. Her syd finnes veldig få havnebyer, men denne er sjamerende og det i en deilig temperatur. Det er nok alle de påkjørte dyrene og alle flokkene med kakaduer som har imponert i dag. Her er vi i midten av Mars dersom vi regner tilsvarende vårmåned i Norge, vi ser tulipaner og stemorsblomster og har 27 grader langt på kveld.
Ps. vi har sett masse kenguruer og vi er på skjema igjen.

Vi ler hele tiden av skiltene som: Dead horse creek
Blue nose creek, White gum creek etc. Her e de gale. Veiene er helt fantastiske og det er lett å ligge i 120, men når du kan gjøre det i timevis inne i skoger forstår vi alle advarslene. De kommer hele tide og dreier seg om faren for å sovne. Har helt glemt å fortelle om bilen, det er en Toyota Aurion Sportivo sx6. Et råskinn av en bil, det var visst den eneste som var klarert ut.

Lørdagskveld i Lakes Entrance ble livlig. Vi møtte unge og gamle indianere på byens vannhull og de mente selvsagt som alle andre at de var de eneste som kunne feste. Først fikk vi høre alle papegøyelydene av en jente. Med stor innlevelse kom de og grunnen var enkel. Hun hatet de på høyde med kirkeklokker søndagsmorgen. Mugger med øl kom på bordet og stemningen steg helt til jeg fikk spørsmålet om jeg var broren til Borat. Antakeligvis var engelsken ute på bærtur etter alle ølene. Siden gikk vi for herr og fru Borat. Ikke rart det ble snøvling, vi hadde møtt byens rike frue som holdt bordet fullt med ølmugger hele kvelden.

Neste morgen var vi tidlig på beina for vi var lovet tur på havet, men Gerry hadde sikkert skikkelig skallebank og var ikke mulig å vekke. Alternativet ble en tur i havnen. Den er full i fiskebåter og enda flere pelikaner. Det er lett å anbefale denne småbyen med 5 000 innbyggere (13 000) om sommeren. Det er mange attraksjoner her, men vi måtte videre......

Planlagt tur var en omvei til Bemm River. Knøttlite sted ved en av 'inletene' (sjøer innenfor havet der elvene renner ut). Fint sted hvor vi spiste lunch. Målet for dagen var Gipsy Point. (se kart A) Har drømt om dette siden jeg fant det på nettet og spenning og forventning var på topp. Dette skulle bli høydepunktet på Australiaturen. Sitter nå i en bungalow ved vannet og skriver og vet ikke hvilke superlativer som dekker. Her går kenguruene ute i hagen, papegøyene skravler i en endeløs symfoni, solen speiler seg i sjøen 30 meter fra huset og villmarken er rundt oss på alle sider. Hvor i verden er rommet/ bungalowen utstyrt med: paraplyer, kampingsett, telt, picknikkurv, proff-fuglekikkert, vaskemaskin, opppvaskemaskin, tørketrommel, el. grill, ukeblader, spa, kanoer +++++ Det l ar seg ikke beskrive. Hver dag kl 16 mater de naboene. Skålen kom på bordet og endeløse rekker med papegøyer kom brusende, FANTASTISK!

Har nå grillet i solnedgangen til dyre og fuglelyder 'nett som på film.' Fyller spa'en for å fortsette der. Kommer til å sovne med et digert glis som varer helt til morgen-tannpussen. Med tanke på vinter hjemme og det å se pinseliljer her, da er det bare en ting å si: send mer penger.
For de som gidder, sjekk Gipsy Point på nettet.

Gipsy Point - (A) på Gooogle Kartet (zoom ut)

Hele området her er bare å sette sirkel rundt. Tok en handletur i ettermiddag til Mallacoota, nok et lite samfunn ved en inlet. Fem stjerner også her. Om noen skulle finne på å bruke noe av det som blir skrevet her som et utgangspunkt for tur. Gjør som oss, kjør dokker vill av og til. Det er så mye jeg ikke får med 🙂

Problemet er lengden på dagene, det er mørkt kl 18. Melbourne ligger like langt syd for ekvator som Madrid ligger nord for ekvator.

Skrekken her er ikke slanger, hai eller krokodiller. Tanken på å se en skogbrann som hindrer deg fra å kjøre videre for så å se den lukke seg bak deg er skremmende. Det er knusk tørt og vi ser branntomter over alt. På nyhetene fortalte de nettopp om 60 branner rundt Sydney bare i dag. Hovedveien hadde tidvis vært stengt. Skogbrannsesongen hadde startet 14 dager før tiden opplyste de på radioen. Du føler deg ganske alene når du kan kjøre i en skog i timesvis og bare møte noen få biler.

On the road again, vi skulle til Tilba Tilba. Underveis gjør vi et stopp i Eden. Her er det et flott utsiktspunkt for 'whale spotting'. Vi så ingen hval, men utsikten var verd turen.

Når vi nærmer oss Tilba Tilba får vi øye på flere skogbranner. På lang avstand nekter Linda i det hele tatt å kjøre i den retningen. Plutselig var vi midt i sentrum for dagens brann. Da vi kom til Tilba Tilba var det ikke en matbit å oppdrive. Byen var full av sultne brannmenn og vi fikk beskjed om at servering ville ta tid. For å være ærlig må jeg vel fortelle at byen er bare ca 150 meter lang hvor alt ser ut som om det har stått stille i 150 år (bare ikke blomstene). Koselige små butikker full av antiquiteter, snop, rariteter, leker mm. Dette er et av 'must' stedene i Australia. 

Sulten som vi var ble vi sendt to kilometer videre, til en restaurant i samme stil med en hage som er viden kjent. Å få Linda med her var kun ved hjelp av overtalelser for nå var vi like ved brannen. Det var her helikopterne landet for forsyninger. Lunchen var god, brannen gikk videre, likeså gjorde vi.

På vei til Batemans Bay hadde vi bare et stopp. Det var en butikk som hadde taket og hele nærområdet full av kakaduer (nye bilder ble tatt).

Fra Batemans Bay gikk turen neste dag til Ulladulla og Shell Harbour. Derfra tok vi kystveien via National Park til endemålet, Sydney. Veldig bra. Nasjonalparkene lignet mer på eksotiske hagesentre jo lengre nord vi kom. Stueplanter x 100 i str. med papegøyelyder som akkompagnement.

Så sviktet alt, vi var på vei inn til hotellet i Sydney og GPS damen hørtes ut som om hun hadde drukket i 3 dager. Kjør første til venstre så raskt til høyre, men det var jo ingen avkjørsler. Hun ble galere og galere og jeg svettere. Hvordan vi fant hotellet er en gåte. Dette var bare første prøve for nå skulle bilen leveres. En gal dame på ene øret og brannbiler på andre. Tredje prøvelse ble når beskjeden om å fylle bensin kom. Klarte den også, men på returen sa damen: right now, så jeg gjorde og hun sa: dead end. I enden av en blindgate tok eg livet av henne. Det er dårlige GPS forhold under høyhusene som gir denne cornye effekten. PS. bilen ble levert 15.55 mot avtale 16.00. Totalt viste km- telleren at vi hadde kjørt 1596 km. Dette på 5 dagers kjøring. Mye i Norge, men en dråpe i havet her. Forresten var det jo forskjell på solnedgang og hvor langt våren var kommet i Melbourne/Sydney.

Har helt glemt å fortelle at når vi leide bilen kunne vi få med utstyr for å kjøre i snø, da også med ekstra forsikring. Selv om de melder 30 grader i Sydney i morgen, er det mulig å gå på ski 2 timer unna.

Tro det eller ei, men her sliter de med rumenske og bulgarske lommetyver. Har liksom hørt den før (stor debatt i nyhetene). Har ikke hørt nyheter hjemmefra på ca en uke, men fikk med meg at Sponeim skal bli bonde igjen 🙂

Australienerne må være verdensmestere i turgåing, alt er så godt tilrettelagt i nasjonalparkene.

Vin og sprit selges i egne butikker ofte kalt bottle shop. Priser og regler kan minne om i Norge dog noe billigere. Mange barer har egne bottleshop for å 'ta med hjem'.

Det er Linda som er mest med på bildene. Forklaringer er lett, jeg sier: større avstand til motivet, også dekker jeg halve bildet og det går jo ikke.

Her er mange asiater, men nesten ingen mørke. Bergen ser svart ut i forhold. Den største rasen i byen er dresskledde menn. Flertallet av damene går i skjørt og gjerne med høye hæler. På alle barene sitter menn i dress om klokken er 12 eller 16.

Av dagens attraksjoner kom en seilende på en fjøl. Apple store, wow for en fasade, hvilket interiør og den størrelsen. Gromt i 3 etasjer. Selv trappen innvendig var verd en fotoseanse.

Nå er sentrum av Sydney ikke større enn at du når det meste til fots. Vi startet med Sky Tower. Dette var et godt valg med utsikt, spennende multimediashow, hologramfilm +++.

Selvsagt var en rundtur med omvisning i operaen et must. Avslutningsvis ville vi klatre på toppen av broen for å ta bilder mm. For første gang sa jeg stopp. Tusen kr. pr. snute ble for drygt selv om turen tar 3.5 timer. PS mellom linjene er jeg redd det var en som hadde trukket seg etter at 1000 lappen var borte. Slukøret tok vi til takke med en øl nede i gaten. Forbauset med en øl i hånden så vi folk vandre frem og tilbake på broen. Opp og stå, ut og gå, og på broen vi var (bare litt lavere).

The Rock er stedet vi forelsket oss i. Mye av det gamle består, godt spleiset med nye byggninger.

Det ble en ny suvenir i dag, en cd med aboriginermusikk. Da er vi oppe i tre. Lighter, cd og en sub til iPhonen,

Det kan se ut som en 'slick town' med bare fine butikker, men det meste foregår under bakken ned til subwayen. Byen er absolutt ren, pen, utsmykket, med mange monumentale bank og hotellbygg. Du vil trives her. Fergepiren med 8- 10 ferger som kommer og går hele tiden gjør dette til en aktiv havneby. Gikk jeg glipp av noe i dag var det kanskje en tur til marinemuseet.

Dette med at det er mørkt kl 18 har kortet inn på hva vi trodde vi rakk over i dette landet. Å stå opp kl 07 har ikke vært noe alternativ, men vi har vært flinke.

Her burde vi shoppet, for her er det vintersalgslutt

Publisert

Thailand 09

Overraskelse kom når jeg skulle inn i taxien på flyplassen. Skulle sette meg inn fremme, men sjåføren vinket meg bort. 
Det jeg ikke visste var at der er venstrekjøring her også (som i Hong Kong). Med andre ord var jeg på vei inn i førersetet. Når neste land er Australia, Newzealand og Cook Islands, så er det merkelig nok bare USA som er høyrekjørt på vår klodetur.

Vennligheten i Thailand må bare oppleves. Det er tydeligvis ikke nok arbeid til alle, så i enhver stilling er det 2 til 3 personer. På et hotell merkes dette og det blir mye hilsing.

Her er kostnadene en femtedel av hjemme. Bra hotell i Bangkok, knall++++ i Pattaya.

Men først dro vi til nattmarked i Sanlum i Bangkok. Her ble vi kjempe overrasket, flotte designting, rimelig, utrolig utvalg og enorm variasjon. Størrelsen var stor nok til at vi ikke rakk over mer enn ca 40%. Til vår store overraskelse var vi plutselig inne i et øltelt med plass til 5000? Her var det rockekonsert med fullskjerms fotballkamp bak. Stoppet musikken, slo de av kampen også, selv om den gikk direkte. Siden kom kamp og musikk på igjen. 
I en butikk satt noen og lo noe enormt, de fikk fiskemasasje (se bilder).

Når kvelden var over, summerte vi til kr. 266.-
Og det for:
2 x taxi ca 3 km.
gourmet middag 2 pers
2 øl + 2 rødvin
2 stk. halvliter øl. 🙂

Neste dag (lørdag) dro vi til Pattaya. (• på kartet)
Det er 15 norske mil og taxisjåførene sloss om turen for under kr. 300.- Det tok 1.5 time. For den prisen kommer ikke jeg hjem fra fisketorget.

Alt dreier seg ikke om priser, men her merkes det.

Her går jeg rundt med den eldste damen og Linda med den yngste mannen. Noe er gale men utsikten er kjempe, fra rommet altså 
(kan oppfattes anderledes) men vi har byens beste havutsikt.

Walking street Pattaya er noe av det mest crazy på denne jord. For å beskrive en bar: den kan bestå av 6 damer som jobber i team, men så er det bare det at det kan være 20 slike barer i denne baren. Da har vi altså 120 damer som skriker for å kapre deg som kunde. Hvor mange slike barer det er her i byen er nok hundredevis. Damene jobber nesten som slaver hele døgnet, hele uken og kommer seg neppe bort før det kommer en nordmann. Vi snakket med en på 38 år som het Linda, men hun kunne hverken skrive eller lese (triste saker). Merkelig nok er ikke alle damene damer heller. Linda syntes de har så mørke stemmer.

I flere av barene er en seksjon satt av til Thai boksing. Dette fikk det hele til sterkt å minne om Hjortejegeren. I kampene var det også europeere. Nesten hver kamp endte med knockout. Det var visst ikke uvanlig med sykebil.

Vi reiser tydeligvis utenfor sesong men nå er det fantastiskt varmt, grønt og frodig her med masse vakre blomster.

Første klesvask er unnagjort i badekaret. En siste om priser: det er nesten umulig å kjøpe vin og prisene for vin og sprit er neste som hjemme. Dette gjelder utenlandske merker. Regner ikke med at de lager vin her.

Det så ut som om de solgte hjemmebrent på gaten, men det var bensin på spitflasker til scooterne (se. bilder). Gatekjøkken er en person med to kurver i en stang. Nå regner det og det er deilig, barene ble fulle med en gang. Mann 70, dame 20. Drit i sykehjems utbyggningen sa mannen og kjøpte flybilletter.

Tilbake på hotellet. Det kan bli litt stressende for en gammel interrailer når det står en admiral i hvit uniform for å trykke ned heisen. Han klikker sammen skoene og gir full hilsen til luen hver gang vi kommer. Det er bare her det er milliær hilsen, ellers er det hendene sammen og et hjertlig bukk med et varmt smil (land of the smile)

Alle bygg med respekt for selv har eget tempel i hagen. (se bilder). Flere ganger for dagen settes det frem mat, drikke og røkelse. Etter å ha blitt lurt med på timeshare endte vi langt fra hjemmet. Når jeg avslørte hva det var, var vi uten transport hjem (gadd ikke høre på maset for premie). Tilfeldighetene førte oss så til den store Buddha. Her var det mange guder gitt, en for hver dag, mange kinesiske mm.

Da vi gikk en liten omvei fant vi til og med skraphaugen for utgåtte guder (se bilder). Relikvier av kongen går sammen med alle de andre gudene, men vi lurte på om det var en politisk protest siden mange figurer var uten hode. Her går jo alle som støtter kongen med gule t-shirts og de som støtter presidenten med røde, eller var det omvendt?

Luftfuktigheten er mer enn vi er klar for, men her bruker thaiene babypudder hele dagen. Hjem og dusjer etter jobb så er det pudder før de legger seg. Vi kommer hjem som noen barnerumper.Det så ut som om de solgte hjemmebrent på gaten, men det var bensin på spitflasker til scooterne (se. bilder). Gatekjøkken er en person med to kurver i en stang. Nå regner det og det er deilig, barene ble fulle med en gang. Mann 70, dame 20. Drit i sykehjems utbyggningen sa mannen og kjøpte flybilletter.

No har Linda fått flere venninner i barene og jeg får ikke lov å ha en? De er veldig pratsomme på sitt elendige engelsk men hyggelig til tusen. Linda ga bort alle sine juggel smykker mot ett i bytte (egenprodusert av barjentene). Tenkte det var ett dårlig valg å ta henne med her men hun elsker medmenneskeligheten og alle smilene. Vi har lært flere finurlige barspill, som å stable pinner som Stonehenge i etasjer til det detter..

Taxiene eller skal vi si busser, er pickup’er med tak over lasteplanet. De går linjært i en gate. De fløyter på alle de passerer for å få kunder og stopper der og da. Du trykker på knappen der du vil av og det hele koster 10 bath, 2 kroner.

Scooter ‘taxiene’ avtaler du pris med på forhånd og noen tar 2 passasjerer. Detter er til advarsel en ren risikosport.

Man blir dritlei gateselgerne og i dag kom det en som solgte Ray Ban solbriller. Da sa jeg: cheap Clas Ohlson og pekte på mine. Han repeterte ‘Clas Ohlson’ og trodde det var et merke muligens bedre enn Ray Ban som jeg hadde fått til røverpris.

På denne type tur blir det faktisk meget rimelig å shoppe. Vi gjør det med synet, for vi gidder ikke å dra noe med oss.

Her ville EU mye å ta fatt i. Det elektriske systemet i gatene ligner mer på sjorereir og kan i flere tilfeller lett nås fra bakken. Strømmålerne som vi kjenner hjemmefra er montert i øyenhøyde direkte på stolpene i gaten. Montørene går med finnlandshetter når de er oppe i stolpene, ikke spør hvorfor (se bilder).

Identitetskort med bilde er plassert på nesten alle ansatte. I taxier, ved veibommer mm.

Retur til Bangkok 
gikk i limousine og enda billigere enn da vi dro til Pattaya.

Her trodde jeg det meste var skrevet om Thailand turen, men der tok jeg feil. Regnet med kanskje å få se slottet + noe. Dro til undergrunnsbanen og siste stopp for så å gå i feil retning. Da startet det hel., Vi traff er lærer som forstod at vi var på ville veier. Han kunne godt engelsk og anbefalte oss et tempel som kun var åpent denne ene dagen i året. Gikk vi der var vi sikret hell og lykke resten av livet. Videre stoppet han en motorsykkel taxi (som en rikshaw?) og avtalte pris for en time som også skulle inkl. flere attraksjoner. 

Da startet virkelig det spontane. I tempelet var det bare en person, en australsk thai som kom for denne ene dagen. Han sendte oss videre til juvelproduksjonen for  Cartier mm som kun i 7 dager hadde åpent for direkte salg. Dette pga 25 års jub. Disse dagene var også tollfrie. Lykken var allerede kommet, Linda gikk ut med hvitt gull og blå safir. Neste stopp var et nytt vakkert tempel med tilsvarende park. Timene gikk og vi var langt over avtalt pris med taxien som bare i seg selv var en historie verd. Det var blitt mørkt og palassene og templene lyste opp. Vi regnet med at turen nå var over, men taxisjåføren hadde en overraskelse på lur. I den største helligdommen i Thailand loste han oss inn en sidedør i mørket. Helt alene stod vi i noe av det vakreste på jord, ‘Wat Phra Chetuphon’, den gamle kongebyen. 

Etter ti minutter viste det seg at det var to turister der til og vi traff en guide. Han tok Linda og meg med på en times privat omvisning. Først til den sovende Buddha, den er 46 meter lang og 16 meter høy. Det blir ikke mer imponerende når den er dekket av rent gull. Vi ble så spurt om vi kunne tippe på to spørsmål. Da vi svarte riktig på begge uten alternativer ble guiden sjokket, vi var det tredje paret som kunne svarene og det helt siden han startet i oktober i fjor. Da begynte jeg å tro på lykkens Buddha.

Det er så mye å fortelle om denne omvisningen, men jeg må se bildene selv for å få oversikten. En ting er sikkert, store deler av verdens gullreserver må være her. Og taxien ventet, alltid: smilende – take your time (det eneste han kunne på engelsk). Men han var jo bare en kjempesjarmerende ungdom. Det var nå gått fire timer. Tilbaketuren gikk i alle retninger, krysset seksfelts hovedgater i kvartaler som knapt nok finnes i India. I et stort område pakket de brukte bildeler til utsendelse. Her ble vi blokkert av en lastebil. Da begynte pulsen å nå nye høyder. Her var det mer enn skummelt og jeg satt med det meste av verdier. Ikke et sted jeg hadde gått alene nei.

Når vi en halvtime senere satt og spiste i det fasjonable strøket må jeg konkludere med at dette sansynligvis var den beste måten å se Bangkok på. Problemet er igjen engelskkunnskapene og den risiko sporten det er å kjøre med slike taxier. PS. Læreren sa at riktig motorsykkel taxi måtte ha gule skilter. Ta turen på ettermiddag/kveld selv om noe da er stengt.

Nå er vi på vei til Sydney. Thaien vi traff i tempelet har en stor restaurant like ved hotellet. Vi er invitert på middag (om noen dager) Lykkens Buddha igjen!

Avslutning:

Vi har opplevd mye om skikker og bruk, men lite om landet. 7 dager visste vi var lite men det virker som 3 uker. 

Dette må være et spennende land å reise rundt i.

Og til alle dere som lurte på dette med damene i Pattaya. Det er gubbene som blir lurt trill rundt. Å se gamle gubber sitte i gullsmedbutikker med unge damer for å punge ut, er patetisk!

Publisert

HonKong 09

Starter med Munchen hvor alle de store flyene ventet og dro ut i natten. En helt egen følelse å være en del av. 
Flyet var topp, servicen likeså. Lite søvn men natten gikk over til dag og vi var i en annen verdensdel. Flyplassen er ganske stor når vi måtte ta tog for å få koffertene. Hotellet hadde sendt egen sjåfør og guide i en mercedes 320 til *bare* oss. Kjempe!

Nå sitter vi på flyet fra Hong Kong til Bangkok og her er 
det tid og ro til å skrive. Det gikk jo skitt med første blog på hotellet, men nå skriver jeg på mobilen med norsk tastatur.
Starter på nytt med ankomst Hongkong.

Vi dro direkte til Monkok som er et av de store markedene for elektronikk mm. Det var litt skuffende at priser og utvalg ikke var som forventet, men trangt og mye folk det var det garantert.


Kl 20 hver dag er det symphony of light, en av de store attraksjonene. Først blir en og en skyskraper presentert med blinkende neon mm. Så starter lys showet til full musikk. Hele fronten med nesten alle skyskraperne er med. Kjempe 🙂
Veldig få går med munnbind og det er mindre hysteri her enn hjemme. Hygienen er på topp og det meste blir desinfisert ofte.

Kvelden ble tilbrakt på nattmarkedet som er like ved hotellet. Det var helkinesisk med nesten ingen europeere og her gikk første måltid med pinner ned.Det var et måltid med nøtter, kylling og svin der alt ble spist med pinner. Sanitærforholdene her krever en egen blog 🙁 
Denne kvelden var det kinesik “Halloween” hvor de brenner bål i noe som ligner boss-spann sammen med røkelse. 
Dette ble så voldsomt at brannvesenet rykket ut både her og der.
De feiret kontakt med de “passerte».  Handlet kun en lighter til 12 kr som de ikke har på Biltema lengre 😮

Dag 2 dro vi til Aberdeen i bokstavelig forstand. (• på kartet)
Det kostet bare 120 kr. med taxi men så dro vi til havs med en gammel dame som forlangte betaling langt fra land og det var ikke billig. Etter nesten en time hadde vi sett gamle husbåter, fiskebåter og en armada av jåtter. Det var nok verdt pengene okke som. Det viser seg at Kowlon området på fastlandet som også kan betegnes som en del av gamle byen, er rimeligere enn på øyen (med alle skyskraperne) som er en turistfelle.
The Peak var neste obligatoriske sted. Som Fløien i Bergen med egen fløibane (se bilde av utsikten). Nede i byen er det trikkene og nakkesleng etter skyskrapertitting som sitter igjen.

I denne byen er det muligens flere taxier enn privatbiler. 
For morro talte Linda privatbiler og jeg taxier. Når jeg kom til 100 nådde hun 97. Taxi er billig, likeså mat og drikke i gamlebyen.
Vi så flere ørner enn noen andre fugler her.
Ingen kan engelsk og de som kan vil du ikke forstå, sånn som lomn, de kan ikke r (rom nr)


Mercedesen kom og hentet oss i dag også, til flyplassen.
Det har lagt på ca 35 gr hver dag og når man vandrer ute fra 35 til inne med ca 20 alle steder burde vi bli syke men det går bra. Akkurat ferdig med maten på Thai Air og den var kjempe, men det syntes ikke Linda ….

Publisert

Via Panama til Miami dag 36

Ikke noe å skrive om – trodde jeg om dagen i dag

Og hva skjer da? Unntakstilstand, mormor i full narkokontroll og USA på sitt typiske. Får igjen begynne med begynnelsen som var presis kl 00.00. Da satte vi oss i en «pirat»taxi som hotellet hadde ordnet siden alle taxier var i streik. Vi hadde lagt til 1.5 time ekstra til flyplassen, totalt 4.4 timer før avgang. Informasjonen om unntakstilstand hadde ikke nådd oss, og det var kanskje bra. Merkelig nok kjørte vi direkte og på kortere tid til flyplassen. Ingen mennesker i gatene, men flere politi «busser» og kanskje 20 militære lastebiler med personell møtte oss på veien. Plutselig smalt det: og et forferdelig bråk kom fra bilens bakre del. Nå er det over tenkte jeg. Vi hadde kjørt over en veisperring av brente dekk mm og heldigvis var feilen en skavank på bilen som lett lot seg fikse. Det var flere tydelige spor etter gårsdagen.

Vi kom til flyplassen i god tid men bakerst i køen. Mange fly var kansellert og det betød ombokkinger og fulle fly. Det lå mennesker og sov over alt, skulle tro det var brutt ut krig og alle ville rømme. Fikk da opp på telefonen: NRK – unntakstilstand i Equador. (F) det er jo der vi er!Innsjekkingen gikk greit, men vi kunne ikke sitte sammen selv om hun prøvde på nytt. Resultatet var at på første flygning var det to ledige seter fremfor en av oss og på neste tur satt jeg alene ved vinduet – ledig ved siden av meg. En bagatell, for her begynte ting å skje. Vi gikk i hver vår sikkerhetskontroll – side om side, men den Ingegerd gikk i var mere avansert med full boddy scanning. Da hun var ferdig der tok de frem «svab»test uten å bruke den, men ba om passet på nytt. Merkelig men vi gikk no videre til avgangshallen og ventet. Ingegerd mente da at navnet hennes var ropt opp, noe jeg ikke var så sikker på. Som den hun er, gikk hun og spurte om det stemte. Resultatet ble at hun og to andre «jenter» måtte bli med i «Kjelleren». Tiden gikk og jeg ble nervøs for å bli sittende i unntakstilstand uten fly. Reiste meg, etter det jeg følte som en lengre stund, og begynte å småhisse meg for å få frem noen svar: alt går bra sa de. Nå hadde jeg fått nok tid til å gruble og det gjør ikke ting bedre. Til slutt kom hun, etter å ha vært i full narkosjekk med all bagasje. Hun var mildt sagt skjelven med tanke på at noen kunne ha puttet ……

Glemte å fortelle at vi var innom passkontrollen også, som normalt.

Den inneholdt alt man kan forvente ved besøk i USA. Hvorfor, hvor lenge, når går fly videre, hvor skal dere bo – en haug med spørsmål hvor vi må dokumentere billetter videre og hotellbekreftelse. Var det noen som sa dette ligner på Kina? – ikke visste vi at dette bare var begynnelsen!

Passkontrollen i USA så ut til å gå som en lek, men den gang ei. Først kø til masse automater som var selvbetjente. Alle kjente spørsmål, skanning av pass, bilde, fingeravtrykk osv. Det viste seg at dette bare var oppvarming. Papiret vi fikk ut av maskinen ble kastet av passkontrollør – ikke brukbart. Ny runde med alt på nytt etter en lang og fortvilende kø. Den hadde ingen struktur og vi havnet bakerst hver gang. Vi brukte rundt en time på dette prosjektet og USA er vinneren av total inkompetanse og likegyldighet i kundebehandling: 10 points!

Får ta med en annen bunnplassering: Copa Airlines
Elendig å ikke kunne sette oss sammen tross ledige seter.
Dårligste ombordstigning etter, platinium, gull, sølv, best i verden, gruppe 2 – 3 – 4 – 5 – 6
Ingen info om Ingegerd som bare var tatt av gårde…
Dårlig og ufullstendig sikkerhet om bord, ref vinduer etc.
Maten klart under alle andre selskaper.

Jeg hadde fått vindussete til Miami og det var imponerende å se Everglades og sumpene. Et gedigent område, mye større en jeg hadde drømt om.

Endelig i Miami Beach og tur på stipa, for dette var virkelig «stripa».Gedigne biler som man kunne kjørt de fleste norske biler inn i. Og bak rattet på alt som var kult og stort satt det en neger (korekturleser sier jeg ikke kan skrive eller si det (neger)- men jeg er vokst opp med det, basta).

Babe Watch Miami

Jeg har fortalt om at jeg var forberedt, trodde jeg, på hullet i lommen i USA.
Det hullet er hva som står på regningen og ikke det som står på menyen. Kan bare kalle de 2x + mva + ….

Vi fikk regning etter en lunsj i form av en kassalapp, men på den var det påført ekstra poster for hånd. Først var det:

Det det kostet i følge meny

+ Tips 11%

+ MVA

+ Byskatt

Så kom det skrevet for hånd:

Alt 1 – 15% ekstra tips

Alt 2 – 18% ekstra tips

Vi ble oppfordret til å følge alternativene men de godtok at vi «bare» betalte 11% tips som allerede lå i regnignen. (F). Tro hva vi gjorde.

Som et tillegg kan det sies at denne enkle lunsjen trolig var vårt dyreste måltid på turen. 

Om denne prisen var dyr, må dere se på bildet under WOW – WOW

Ca 3600 kr. For å leie en strandstol en dag – noen bedre. Jeg spurte om det var riktig og det var det.

Må være litt positiv også. Vi har 30 grader, maten var god. Spennende del av byen for Art Deco stil i pastellfarger og vi fant kanskje byens eneste kolonial etter grundig leting.

På stripa

Små observersjoner:

Bilene her i byen har ikke skilt fremme.

Stranden her er nesten uten toaletter, noen finnes «inne» i byen.

På «stripen» var det negre som tok styringen med gullkjeder og dyre biler. Også på restaurantene var de i flertall.

Strand hovedkvarter.

Publisert

Key West dag 36

Lets go west – Key West

Key står for øy og når den er et av de vestligste stedene i USA, blir det Key West.Key er en annen form av Kays som er mere brukt.

Denne morgenen var ikke noe unntak, opp kl 0600 for tur sydover til et vestlig punkt. Som kjent er Key West også det sydligste punktet i USA.

Enden på highway 1. En busstur på ca 4 timer hver vei, men med flott utsikt over sjø og Everglades. Det var i hvert fall tanken. Det viste seg at vi skulle passere 42 øyer og 43 broer. Nå er nå øyene større enn broene, ja noen var ganske store med mye vegetasjon langs veien. Vegetasjonen kunne være ganske høy og fordelen da var å sitte i «2 etg.» i bussen. Jeg tror en biltur kunne blitt litt «kjedelig». For langt uten å se det man trodde…. Turen gikk ganske greit, med en guide som snakket ustoppelig på spansk og engelsk. Informasjonen var grei å ta med og ga litt mere dybde til turen.

Enkelt å legge rør i varmen

Tar med noen ord om taxisjåføren bort til bussen. Han pratet i vei på amerikansk med dialekt som de fleste gjøre her.

Tar med noen ord om taxisjåføren bort til bussen. Han pratet i vei på amerikansk med dialekt som de fleste gjøre her. Hvor er dere fra: Norge. Dere har 5 mill. innbyggere: ja? (Hvordan vet han det). Dere vant alt gull i siste vinter Olympiade: Ja og vi slo russerne godt! Min tur: hvor er du fra: Russland (hadde en mistanke om det). Han – Dere vant Grand Prix i Russland med Fairytail: Ja – det var Rybak. Spiser dere svensk surstrømming: Nei – vi har lutefisk. 

Han hadde fått med hele familien fra Usbekistan for 20 år siden.

Som en sidekommentar: antakeligvis er 50% i denne byen (Miami) spansktalende.

Tilbake til turen som forlot Miami med soloppgang bak skylinen – flott.

I starten av 1900 bygget en amerikaner sammen med Rockefeller for egne penger en jernbane fra Miami helt til Key West for egne penger. Det tok 7 år, omtrent det samme som bybanen til Fyllingsdalen. Det er denne jernbanen som er grunnlaget for highway 1 i dag, etter at store deler av jernbanen ble skylt på havet under en «hurricane» i 1935.

Lange broer

Turen ned til Key West var fin, om litt lang – men til slutt stod vi der. Dette må være en av verdens største turistfeller med 4 milioner i året på en øy du lett går rundt. Det var mye historie og veldig mange fine gamle bygninger i stilige pastellfarger med spennende kombinasjoner.

Klassisk hus

Litt info om Key West:

Utenfor ligger verdens tredje største korallrev. På det skal det være flere skipsvrak enn noe annet sted i verden. Oppfattet jeg det riktig, skal det være like mange vrak der som i resten av verden. Frem til ca 1930 var dette USA`s rikeste by basert på berging, siden har det blitt bare turisme som de må leve VELDIG godt av. Ferskvannet må hentes fra «land». Marinen har en av sine større baser her. Den ble etablert tidlig for å stoppe sjørøveri.

Lenger kommer du ikke og køen for selfie var lenge enn polkø i gamle dager

Mange snopebutikker her for utsøkt kunst (sånn som alle kan like – bare ikke prisen). Halloween er startet flere steder, men huset under tar kaken!! 

Halloween

Da vi kom tilbake, så vi en som må ha vært godt «kanon». Lukeparkeringen avslørte han. Han hadde truffet en stolpe som laget en perfekt V i fronten, nesten inn til frontruten. Dette må ha skjedd minutter før vi kom. Damp/røyk stod fortsatt ut fra panseret. Alt dette i en trang sidegate, forstår ikke hvilken fart han må ha hatt?

Dette er den delen av USA hvor de «store» amerikanerne finnes. Ikke forstår jeg hvordan de kommer ned i et fly/buss-sete?

Priser og mva, tips etc er håpløst  – her skal alt tipses, helst mye.

Snop

Publisert

Miami til London dag 37

Klar for dammen.

Da er dagen kommet, vi setter bena hjemover – over «dammen» og det er helt greit. Vi er mettet på inntrykk og merker at vi er på vei til å bli blaserte. Med det mener jeg at vi har sett og gjort så mye at nye ting sammenlignes med alt det bra, og skaper kanskje ikke samme opplevelse lenger, vi må rett og slett fordøye litt. Det blir nesten som gå på 40 konserter etter hverandre – da skiller du de nesten ikke fra hverandre til slutt selv om alle var kjempegode.

Miami Beach

Dagen i dag var deilig med at vi ikke trengte å forlate sengen av andre grunner enn frokost. Apropos frokost, amerikansk frokost – er det rart de blir fede her? I dag fikk vi tilnærmet bare tebrød og wienerbrød + kaffe og juice. Ikke noe for bioingeniøren selv om vi begge fikk ned «noe til kaffen». Har ikke nevn bioingeniøren, men det er samme som, mormor, finansminister og korrekturleser. Ganske praktisk å ha en som leser alt det små på etiketter og gir meg dårlig samvittighet nå og da. En ny milepel ble det også ved frokostbordet, – første gang siden 30 august at vi har snakket med noen norske. De satt på bordet ved siden av og kom fra cruise, ifølge dem selv var de godt over 70, men spreke og eventyrlystne. Hadde solgt en stor gård og var slik jeg oppfattet det «tjukk» i penger.

Varselflagg på stilig bu – fine farger

Vi fikk med oss en nyhet i morges: nordmann drept i USA. Hendelsen var av den riktig tragiske typen. Kort fortalt: han dro for å overraske svigerfar. Ringte på døren og ble skutt av svigerfar i det han åpner døren. Dette fikk meg til å tenke på våpen. Hvor mange har vi gått forbi på gaten, eller sittet på bussen med, som har våpen – helst ingen, men det er vel for naivt tenkt.

Det ble en tur på stranden, bare tur, før vi skulle ta taxi til flyplassen. Fint i dag med store bølger og sval vind i dagens 30 grader. Litt interessant å se fargekombinasjonene på flaggene livvaktene bruker. To flagg kombineres og i dag var ikke dagen for de store svømmeturene. Hakket under stengt.

Uten for stranden seiler båtene forbi.

Nå skal vi «spise» inn 6 timer på 7.4 timer med flyturen. Må sove selv om det ikke funker. Ble overrasket da Norwegian kom med mat til oss, noen må ha ordnet det, for vi hadde backup og det var få som fikk mat ombord.

Liten tankestrek: Vi har møtt mange tollere og passkontrollører. Her er det stor forskjell – de som behandler oss som kunder og de som ser på oss som problemer. Det er flest av de siste. Da er det kjekt når man møter den førstnevnte sorten – de blide. Det gjorde vi i dag når jeg forventet helv…. etter å ha blitt tatt ut til siden med håndbagasjen.

Hun trakk frem en juice og jeg ble skyldbetynget. Ikke noe farlig, håper dere har kost dere både her og tidligere på reisen. Ha en strålende dag ,-)  

Art Deco

I Quito var det en søt passkontrollør (kvinne) som smilte pent til meg på utreise og spurte: har dere hatt det fint her? – hvordan skulle jeg svare på det når det var unntakstilstand og spørsmålet føltes stilt som om: kan jeg bli med videre – bort her i fra? – det ble et smil i retur og: Galapagos var kjempebra!

Ikke den mest spennende dagen – men nå er vi snart hjemme igjen. Fikk med oss på webkameraet at det er frost hjemme. Det hjelper ikke å ta med de 30 gradene her, selv om det føles som om de er på vei – mye turbulens nesten hele tiden.

Surfin safari når det snør hjemme