Klar for dammen.
Da er dagen kommet, vi setter bena hjemover – over «dammen» og det er helt greit. Vi er mettet på inntrykk og merker at vi er på vei til å bli blaserte. Med det mener jeg at vi har sett og gjort så mye at nye ting sammenlignes med alt det bra, og skaper kanskje ikke samme opplevelse lenger, vi må rett og slett fordøye litt. Det blir nesten som gå på 40 konserter etter hverandre – da skiller du de nesten ikke fra hverandre til slutt selv om alle var kjempegode.
Dagen i dag var deilig med at vi ikke trengte å forlate sengen av andre grunner enn frokost. Apropos frokost, amerikansk frokost – er det rart de blir fede her? I dag fikk vi tilnærmet bare tebrød og wienerbrød + kaffe og juice. Ikke noe for bioingeniøren selv om vi begge fikk ned «noe til kaffen». Har ikke nevn bioingeniøren, men det er samme som, mormor, finansminister og korrekturleser. Ganske praktisk å ha en som leser alt det små på etiketter og gir meg dårlig samvittighet nå og da. En ny milepel ble det også ved frokostbordet, – første gang siden 30 august at vi har snakket med noen norske. De satt på bordet ved siden av og kom fra cruise, ifølge dem selv var de godt over 70, men spreke og eventyrlystne. Hadde solgt en stor gård og var slik jeg oppfattet det «tjukk» i penger.
Vi fikk med oss en nyhet i morges: nordmann drept i USA. Hendelsen var av den riktig tragiske typen. Kort fortalt: han dro for å overraske svigerfar. Ringte på døren og ble skutt av svigerfar i det han åpner døren. Dette fikk meg til å tenke på våpen. Hvor mange har vi gått forbi på gaten, eller sittet på bussen med, som har våpen – helst ingen, men det er vel for naivt tenkt.
Det ble en tur på stranden, bare tur, før vi skulle ta taxi til flyplassen. Fint i dag med store bølger og sval vind i dagens 30 grader. Litt interessant å se fargekombinasjonene på flaggene livvaktene bruker. To flagg kombineres og i dag var ikke dagen for de store svømmeturene. Hakket under stengt.
Nå skal vi «spise» inn 6 timer på 7.4 timer med flyturen. Må sove selv om det ikke funker. Ble overrasket da Norwegian kom med mat til oss, noen må ha ordnet det, for vi hadde backup og det var få som fikk mat ombord.
Liten tankestrek: Vi har møtt mange tollere og passkontrollører. Her er det stor forskjell – de som behandler oss som kunder og de som ser på oss som problemer. Det er flest av de siste. Da er det kjekt når man møter den førstnevnte sorten – de blide. Det gjorde vi i dag når jeg forventet helv…. etter å ha blitt tatt ut til siden med håndbagasjen.
Hun trakk frem en juice og jeg ble skyldbetynget. Ikke noe farlig, håper dere har kost dere både her og tidligere på reisen. Ha en strålende dag ,-)
I Quito var det en søt passkontrollør (kvinne) som smilte pent til meg på utreise og spurte: har dere hatt det fint her? – hvordan skulle jeg svare på det når det var unntakstilstand og spørsmålet føltes stilt som om: kan jeg bli med videre – bort her i fra? – det ble et smil i retur og: Galapagos var kjempebra!
Ikke den mest spennende dagen – men nå er vi snart hjemme igjen. Fikk med oss på webkameraet at det er frost hjemme. Det hjelper ikke å ta med de 30 gradene her, selv om det føles som om de er på vei – mye turbulens nesten hele tiden.
