Reisedag
Tid for å forlate Bora Bora, perlen i Polynesia – vi kan vel bekrefte det, men kanskje det ikke går helt opp for oss før gradestokken hjemme detter nedover. Nå er det jo bare en lang nedkjøling med nye høydepunkter.
Når vi ankommer er det blomsterkjede, og da er det perle/skjellkjede som gjelder når vi reiser. Og slik det ble: to fra Bergen med kjede rundt halsen på vei mot Bergen.
Den kvinnelige eieren av hotellet hadde selvsagt ordnet med kvinnelig taxisjåfør som tok oss til hurtigbåt-terminalen. Man må jo i båt for å komme til flyplassen. Denne dagen var det kommet to turistskip til Bora Bora, start på sesongen. Da veltet det inn med 2 – 3000 stk. 75 åringer+
Mye mas, greit å dra – det ble nesten som Bergen.
Flyet fra Bora Bora tok en ny liten Island Time, innen for det akseptable.
Ved landing i Papete brommet magen igjen og det ble timeout, 1,5 time på benken i noe som kan ligne på søvn. Godt Korrekturleseren også liker bøker i slike tider (div timeout).
Når magen tillot det, var det tid for å ta Papete i nærmere øyensyn. En vennlig politimann fortalte at det var for langt å gå til sentrum, men det gikk buss like over gaten. Den tok vi. Hva er så sentrum, hvor går vi av? – Der alle reiser seg, så vi gjorde. Sentrum og sentrum fru Blom. Mange gater, mange biler, veldig mange biler, men ikke noe sentrum. Det var riktig sted, men ikke det vi vil forbinde med et sentrum. Ingen store bygg, ingen gågater, ingen kjøpesentre, ingen «katedraler», osv…. Bare mye biler og mindre butikker som stengte. Vi klarer å vase rundt i ca 3 timer og det beste vi så var en ny «ljåt» havn. Veldig stilig, spesielt med undervannsbelysning om kvelden. Til og med et opplyst kunstig rev hadde de laget. Mest seilbåter fra mange steder i verden. Ca 50% av seilbåtene er to skrogs, behagelig romslige.
Jeg følte meg som en hund i bånd. Avstanden vi beveget oss over var ikke lengre enn til hvor vi kunne finne neste toalett. Magen.
Tid for oppstilling til returbuss. Hvor og når, det var bare å spørre, men ikke alle kan engelsk her – faktisk så vi skilt merket med kinesisk like godt som engelsk / eller mangel på engelsk. De første vi spurte om bussen kunne ikke et ord engelsk, men fanget opp «bus» og «AirPort». Det var nok til å kunne gi et svar. Avfeininger med armene og «Taxi», nok til at vi forstod at det ikke ble noe buss. Beskjeden var klar og Taxi var ca 500 meter unna. Det var blitt mørkt og kanskje jeg kan tilføre « en smule skummelt», kanskje uten dekning for det, men…….
Når vi er to er det ofte to oppfattelser av ting og min var klar noe som kan tyde på at den andre ikke var det: spør noen flere – som kan engelsk. Merkelig nok ble begge oppfattelsene riktig. Jeg i at det ikke gikk noen buss, men det å spørre noen andre førte oss til en meget hyggelig dame som hadde studert i statene og var meget stø i engelsk. Hun kjørte oss til flyplassen. Litt artig at datteren bodde i Rotorua, der vi tok helikopterturen fra. En engel, tiltalte jeg damen når vi steg ut.
So fare so good. På flyplassen, not so good. Vi skulle ta et fly kl 0300.
Hvor happy blir du da når det er utsatt til kl 0630 (F).
Lykken er at det er et toalett tilgjengelig hele tiden.
Om noen ikke tror meg, det er ikke lett å sove på en åpen flyplass. Ingen vegger hverken mot gaten eller sidene. Da blir det litt støy + fra noen KJÆRRINGER! Noen har tatt med «gulrøtter» mot slikt, men ikke jeg. Der ligger du og holder på å tørne helt til jeg kom på at jeg har jo den ultimate løsningen: SONY noise reduction system headset, jepp. Hvem har sagt det må være musikk, neida, slå på, aktiver, sov – godnatt.
Det lille ekstra:
På den ene øyen her bor det 8000 mennesker. 80% av de jobber med vanilje. Vaniljen er kjent som det beste verden har å by på.
Har jeg nevnt hunder? Her er det løshunder over alt. Alle husholdninger har minst en. Resultatet om natten er på høyde med hanene om morgenen.
Vi har sett veldig få røykere.
Bussene var ikke til å stole på, så veldig få bruker de. Derfor stor biltrafikk.
De innfødte går i slippers til bare tåstykket er igjen. (Alle).
Se også i billedarkivet.