Polynesia, smatt litt på ordet, Polynesia – det er det vi har fått under huden i dag.
Dette var dagen der vi virkelig skulle føle at vi er langt hjemmefra.
Dette er dagen der du skjønner at uansett hvilken retning du tar på denne øyen så er det like langt til Bergen.
Smilet går rundt.
Dette er dagen jeg skulle ønske jeg kunne ta Indiana Jones i hånden og si: skal vi gå ned igjen, for ikke tror jeg han heller hadde lyst til å ta bilturen ned igjen fra Magic Mountain. En ting er sikkert – jeg kommer aldri til å ta den opp igjen, hverken opp eller ned. Finn den verste veien på Vestlandet, eller på film og gang den med et ukjent nummer da er du halvveis til en skrekkopplevelse vi hadde i dag. Skal heller være 14 sekunder på bunnen uten maske ,-)
Sykt bratt og humpete – filmen er bedre.
Siden jeg sitter her og skriver er vel jeg i live fortsatt uten å måtte knipe meg i armen. Det vi snakker om er 4W drive turen, tar en rask oppsummering av resten: mange STORE åler i elv som ble matet og holdt opp i armene (for de som fikset det), ananasfarm av det store slaget, biltur i et krater som ingen kan se er et krater, men helt fantastisk, – gamle ruiner hvor de regjerte i fortiden, ofret ting og tang – og da kom jeg til å tenke på at de kanskje ofret barn også; vi hadde en klar kandidat fra bilturen til flyplassen i Auckland. Nå sporet jeg helt av: utsiktspunkt, voksendrikk smaking av ananastypen…. Turen var fylt med mye historie om Cook og Bligh.
De var kanskje gode meteren lang og feit og tam.
Og som en tilleggsopplysning: landkrabber må fores på kokus og brød i 14 dager for å kunne spises.
Spoler litt tilbake til gårsdagen.
Først den helt utrolige opplevelsen: ca 100 meter fra hytten/bryggen fikk jeg se en rokke som hoppet/flydde – det gikk i flere byks og var kanskje over 30- 40 meter?
Senere på kvelden slo vi av alt lys og satte oss ut på bryggekanten for å se på den sørlige stjernehimmelen. Nesten som «Glowworm» utrolig.
Solen går ned og stjernene tar over.
Her får jeg ikke opp BT selv om den er kommet ut, vi er på feil dato og må lese gamle aviser. Hver natt ligger vi i brudeseng eller det bare ligner, har noe med moskitos å gjøre. Hytten er bygget som fire vegger hvor taket er satt løst ned på – da får du en «glippe» rundt hele veien mellom vegg og taksperr.
Endelig kom den «polynesiske» seilturen vi hadde bokket.
Og hvilket møte, med Capitainen, han var som beskrevet i en roman fra Stillehavet om en sjøulk. Virket ikke helt edru, byttet en røyk med neste, litt ustø i stemmen og engelsken, som egentlig var OK fra en franskmann.
Capitainen.
Han var litt uheldig med hun som helst ikke vil være god på bunnen, for da ble det et øyenvitne igjen i båten når vi andre kastet oss over rekken til haier og rokker. Nå var riktignok det hun skulle overvære bare en aldri så liten mix av en dram. Styredram. Det ble litt komisk når han brukte to lightere samtidig for å få fyr på sneipen, noe han ikke greide.
Late dager med en slunk av Rum fra Capitainens lager.
Rokkene var faktisk påtrengende og ville «leke»
For en opplevelse…… En gang til…. En gang til – som de sier på konserter. Capitainen som hadde bod et år på Svalbard og i Tromsø, tok oss til flere steder, flere historier og jeg begynte å forstå at på mange av våre utflukter var det guiden som gjorde turen, vi kunne nesten droppet turen bare for å oppleve noen av disse eksentriske guidende. Lykken har vært å velge små, intime, enkle opplegg som nesten blir til når vi går. Jeg har ikke sluttet å ta bilder av det vi opplever, men startet å ta bilder av de som forteller og gir oss disse opplevelsene. Helikopterpiloten, Maori- kapteinen, hun i Hobbiton, Glowworm Maorien, 4W driverèn (cowboyen), Den Polynesike Capitainen og siste pluss på stammen, Taxisjåføren i dag – han hadde mye på hjertet.
Bare kose litt med en gammel kjenning så kommer flere.
På utsiden av båten kom de store opplevelsen, -Stingray (Pigrokker) 5 – 10 stk kom som kjelne valper, strøk seg oppetter oss og ga ikke slipp. Helt utrolig, dette er fisken som tok livet av en meget kjent australsk TV kjendis ved å sette «piggen» rett i hjertet på han. Her bare strøk og kjelte de rundt oss. Samtidig som vi så en og annen hai passere forbi mens vi snorklet.
Taxisjåførens beretninger. Vi åpner med:
Kjører du langt her på øyen – ja ca 240 km hver dag.
Har du kjørt på noe om natten – nei, jeg kjører ikke om natten :o)
Kjenner du de som kjører i fylla her på øyen – ja, jeg var en av dem.
Hva med politi da – det er to typer som i Frankrike, politi og Gendarmeriet.
De lokale er OK (da regner jeg med de andre ikke er det ref. Notarius)
Siden bloggen ikke kom ut i går kan jag tilføye at vi passerte en promillekontroll i morges med ca 12 lokale konstabler. Det var for mange ulykker på den strekningen.
Hva liker du – dra til Las Vegas å bruke penger, ikke på spill.
Hvor ofte kan du det – annet hvert år.
Det er veldig dyrt her, hvordan fikser du det – tar «danskebåten» til Tahiti en gang i måneden og fyller opp.
Han fortalte om en kineser som var på ferie på Hilton på øyen og kjøpte hele greien før han dro. I tillegg lovet han 10 000 kinesere i året til øyen. Etter noen år er det kommet opp i 2000, de syntes det er for dyrt her.
En hai fanget på GoProén like under båten mens vi snorklet – avstand 4 meter.
Da er jeg klar for det neste tiåret🥳✊🏼
Badepiren sett fra hytten.